Kommentar:

En fiskehandlers død

Og fra himmelrommet runger en hes røst: Vågen lå, som et sted, hvor du fikk, ekte fisk. Men så kom, rike mann.

Tone Skartveit, husmor

Alt er så stort nå. Før fikk du plass til lørdagsgodtet i et hvitt, lite kremmerhus og du kunne sitte i en robåt med firehesters påhengsmotor og spise godteriet, på vei til naboøya, til nærmeste slekt, og kjenne at verden var så stor og du så liten og lørdagsgodtet, fem salte tær og fem sure drops kjøpt over disk hos Martha i butikken på toppen av bakken, virket uendelig som himmelen på en lys, lys sommerdag, fem salte tær og fem sure drops, magisk som stjernestøv fra Melkeveiens merkverdige bane. Og den aller siste dropsen varte helt til sengetid.

Nå er godteri hverdagskost for småfeite mininordmenn med fri adgang til egen safe og stive ukelønner for å feie støvet fra eget barnerom og vaske matboksen selv og tømme bossdunken på kjøkkenet hver fredags ettermiddag. Nå er lørdagsgodt en pose fylt til randen av seige speilegg og krokodiller og hjerter og fem sjokolader til femten kroner stykk og største pose potetgull med ti prosent mindre fett og halvannen liter cola light.

Alt er så stort nå. Før lå vi to i hver seng på loftet til oldemor i huset på Ombo, med halm i madrassen og hardbarka hud under fotsålen fordi barfotlandet lå foran oss i sommersol og gummiskoene fra i fjor fikk lillebror og støvlene var for varme for juli måned, men barfotlandet lå foran oss og sauemark og tretti minutters gange til sjøkanten under blå, blå himmel gav en frihetsfølelse uten sidestykke, bedre enn byen, bedre enn sommerleir for asfaltbarn fra høyblokkland, bedre enn borettslagets improviserte havnehage i bakgården. Barfotlandet lå foran oss, billig og bra for mor og far som sov i brisken på kjøkkenet, tett sammen, og hver morgen sto opp til hanegal og hentet kyrne i fjøset for å hjelpe broderfolket, den lille bonden fra Jacobsens dikt, den lille bonden som har tapt, til nå. Mor og far hjalp til med smågardsdriften, før forhøstingen tok til og alle mann fikk sin oppgave nøye tilpasset alder og størrelse og ingen drømte om egen hytte fordi den slags fremdeles ikke fantes på drømmehimmelens meny . Og like bak huset rant en bekk med frosker i.

Nå er hytte med tre bad og fem soverom og ti hemser og bredbånd og flatskjerm og baderomsfliser og forgylte blomsterbed og arkitektdesignede hageganger en selvfølge, og sandaler og støvler og crocs og joggesko og fotballsko og finsko følger ethvert feriebarn til sommerlandet som ligger dynket i duppeditter til sjøbruk og ferielek og aktivitetshastigheten er ti ganger høyere enn hverdagens vanlige turbonivå, for rastløshet er bortrøvet feriefølelse for barna og ingen kan huske den gang ferie var fri fra hverdagsstresset og plenen så ut som en jungel og alle de som bodde her, var på kjøkken, spiste sommermiddag der. Ingen hører tretten humler suse i et norgesglass på ekte Vamp-vis.

Alt er så stort nå. Før gjorde vi vårt fornødne sittende på et iskaldt klosettsete i et bittelite rom, nyinnredet, men uten ovn og preget av snøstormen ute og kulden som trakk gradestokkens kvikksølv dit nakne rumper mistrivdes og fikk frostskader, og på veggene var tapet med brune og gule blomster, og nedtrekkssnoren dinglet fra taket og rommet duftet av fjøs for fjertende kyr, for tiden var ikke moden for aromaterapeutiske oljepinner med klare referanser til paradisisk papayafrukt. Et toalett var et toalett. Og på gulvet lå bunken med gamle, gulnede Donald-blader og aviser og noen få Sølvpilen fra den gang storebror likte å lese i tegneserier.

Nå er doens arena fjernstyrt og listefri og lydisolert og høytalerintegrert og automatisk vifteaggregert og varmekabel- og flisebelagt i horisontale og vertikale og autonome retninger for å optimalisere spaeffekten og hjelpe den trengende til å frigjøre organisk materiell på en grunnleggende god og mediterende måte. For et toalett er sted for rekreasjon, et sted du skal trives og tenke på deg selv, fordi du er verdifull

Alt er så stort nå. Før fikk du torsk hos Bertelsen ved fiskekummen på bykaien, og stiv nordvest sprutet saltvann i fjeset og gav neglesprett på hånden som famlet etter tiøringen og femkronen i mormors gamle portemoné, den som du arvet i fjor fullstendig uten medfølgende kapital, og du betalte og fikk en blodig torsk innpakket i brunpapir og et stort smil omkranset av en oransje sydvest og fiskehandleren sa farvel og si til far, ja, fiskehandler Bertelsen kjente far, han kjente alle byens borgere, egentlig, at snart drar vi utover på rekefiske og en plass er ledig, om far ønsker å bli med. Og hjemme kokte mor poteter og gulrøtter, smeltet smør og serverte torsk som vi renset selv, og til slutt slo vi mynt om hvem som skulle få fiskehodet, for Bertelsen hadde lagt et ekstra stort torskefjes i brunpakken, et fiskehode med tunge og øyne og rusk og rask. Og vi tenkte at det var godt vi kjente Bertelsen for da fikk vi smake det beste på fisken, ja, det var godt vi kjente Bertelsen, handelsmannen ved kaikanten, ha n som hadde byens tykkeste kofte og oransje regnbukse og fiskeslo i barten, han som sto ute i allslags vær og smilte fra magen og opp og aldri tenkte på en fiskehandlers død fordi folk flest kjøpte torsk og lyr og sei fra kummen på kaien.

Nå kan ikke fisk behandles og fordøyes dersom den ikke forhandles fra en glattpolert kjøpmann i kjole og hvitt med kjørvel bak øret og italienskportugisiskfransk aksent og Diploma Internationale de Fiskeforedlingskunst på disken. Nå kan ikke torskefilet kjøpes dersom den ikke selges fra drive in-luken ved den arkitektoniske verdensnyheten Vågenfiskesenteret, en pulserende aktivitetsarena med interaktive publikumsopplevelser basert på fagkunnskaper om råvarer, nå skal fisk være finforedlet og velduftende og prêt-á-manger for globaliserte stavangerfolk med oljeglasserte fingernegler og gladmatformulerte fiskehandelsvisjoner og Findus-forfengelighet balanserende på nesetippen, menneskeflokken som frydes på fiskekjøpernes moderne catwalk og hyller sin egen matidentitet under festivalflaggets fortryllende fremtoning i heseblesende julisol.

Og fra himmelrommet runger en hes røst, en fiskehandler fra dødens borg: Vågen lå, som et sted, hvor du fikk, ekte fisk. Men så kom, rike mann, med kultur og forstand. Da sa den tapre, siste fiskehandler, fiskekunden er ikke som før. For alt er så stort nå.