Disposisjon i margen med utfyllende tekst.
|
Innledning Bakgrunn Hovedsynet
i teksten Andre
viktige synspunkter i teksten Karakteristikk av
teksten Skrivesituasjonen Komposisjon Argumentasjon
og språk Retorisk
spørsmål Plussord
og minusord
Ironi Bilder Allusjon Pronomenbruk Karakteristikk av
motstanderne Konklusjon |
Essayet
”Kvinnestudentar" er skrevet av Arne Garborg , og stod i Fedraheimen i 1882. Fedraheimen var et målblad (der
landsmål ble brukt) som Garborg begynte å skrive i etter at han ble valgt til
formann i Det Norske Samlaget. Bakgrunnen
for teksten er at universitetet ble åpnet for kvinner, og at mange reagerte
negativt på dette. Arne Garborg på
sin side mente det var et riktig steg i kvinnefrigjøringen. Hovedsynet
i teksten kan være at Garborg mener
at kvinnen må oppdras slik at hun kan
bli et selvstendig menneske som kan ta vare på seg selv. Han mener videre at
hun ikke skal oppdras for andre sin skyld, men for sin egen skyld. Dette
gjøres best ved hjelp av utdannelse.
Samtidig mener han at hele samfunnet må forstå betydningen av denne
frigjøringen. En kan også diskutere hvorvidt det siste synspunktet i teksten
, ”kunnskap er makt; og sanning og opplysning er dei sterkaste
fridomsmakter", er det egentlig hovedsynspunktet. Garborg benytter
muligheten til å kritisere kirken for dens konservative kvinnesyn,
mens han samtidig berømmer Ibsens syn på kvinnens selvstendighetskamp i hans
drama ” Et dukkehjem”. I tillegg prøver Garborg å dempe dem som tror at
kunnskapsnivået vil bli fantastisk dersom kvinnene begynner å studere. ”Av
100 Mannsstudentar
vert kanskje 1 vitskapsmann; av 100 kvinnestudentar vert det iallfall ikkje
fleir.” For
å gi tyngde til sine synspunkter fremstiller Garborg fremstående norske akademikere
som latterlige. Teksten er i hovedsak
ekspressiv med påstander som
ikke alltid blir begrunnet, men den er samtidig også appellativ, for Garborgs
hensikt med teksten er nok også å få nordmenn til å innse betydningen av
kvinnenes frigjøring/selvstendighetskamp. Tidsskriftet
Fedraheimen var et målblad der Garborg skrev litterære tekster og artikler.
Samtidig var det et radikalt blad som tok klart standpunkt for innførelse av
parlamentarismen og nasjonal selvstendighet. Dermed kan en gå ut i fra at det
var relativt radikale lesere av bladet som lett kan være enig i synspunktene
til Garborg i artikkelen ”Kvinnestudentar”. En vet videre at Garborg hadde
som mål med bladet å vekke bønder og
arbeidsfolk til å forstå at de likeså godt som barn fra borgerskapet kunne
tenke og lære. Overskriften
forteller oss med en gang hva teksten dreier seg om. Teksten er delt inn
i tre deler med en ramme rundt. I det
første og siste avsnittet i teksten
skrives det konkret om den første kvinnelige studenten, og dette danner en ramme rundt selve teksten.
I del en skriver han om den oppfatningen mannen har av at
kvinnen er til for å behage ham, underholde ham. Deretter har han et kort
avsnitt der han sier at mannen likevel ikke er fornøyd. I den neste delen
viser Garborg at mannen er misfornøyd med situasjonen. Han har ønsket en
”dukke”, men når hun er en ”dukke”, klager han. Denne delen kan gjerne oppfattes som en kontrast til del en,
fordi det kan virke som om alt bør være prima for mannen. I del tre kommer
Garborg frem med løsningen på problemene. Her trekker han frem verdien av
kvinnenes selvstendighetskamp. Han avslutter teksten med noe som kan
oppfattes som et utrop:” For kunnskap er makt; (…)” Teksten er altså
refererende i formen samtidig
som han kommer med sine kommentarer underveis. Argumentasjonen
er en blanding av åpen og skjult, og språket varierer mellom ekspressivt, appellativt
og informativt. Språket er svært ekspressivt i første halvdel av teksten med
bruk av skjult argumentasjon gjennom retoriske spørsmål, ironi, uthevet
tekst, språklige bilder og
pluss/minusord. Siste halvdel er
nærmest nøytral i språkbruken og ligger
nær opp til ren artikkelform. Etter
innledningen der rammen blir presentert, følger en oppramsing av tidligere
tiders fordommer om kvinner, før Garborg legger til et retorisk spørsmål:
"Sa ikkje Syrach at kvinna er skapt til å gleda mannens hjarta?" Og
vi skjønner med en gang at Garborg ikke er enig med Syrach. Deretter
bruker Garborg ekspressive uttrykk
som ”professor Den og doktor
Den” nedlatende om ”viktige” personer
for å latterliggjøre deres kvinnesyn.
Han kaller dem da også ironisk for "innfødde autoritetar".
For å få frem mannens syn på kvinnen, brukes ord som ”pyntedukke og
giftedrose” om kvinnen. I tillegg
beskrives hun som ” glad og
tankeløs …og dum”. For å få frem sitt negative syn på mannens kvinnesyn,
bruker senderen ord som ”narrekor” om mennene. Han ler av deres dobbeltmoral
og beskriver ekteskapet som ”eit
sørgespil i hundre tusen akter”. Her får han frem at mannen på en måte graver
sin egen grav. Han ønsker en pyntedukke, men når han har fått henne, klager
han. Garborg
refererer til Ibsens "Et
Dukkehjem" for å få frem sitt
hovedsyn. Han bruker og allusjonen "lerkefugl" om kvinnen
(refererer til Nora i Et Dukkehjem). Kvinnen er bare til for mannen, pen å se på og underholdende. Når han
bruker bildet ”haremstanken”, er det for å understreke kvinnens rolle som
underholder. Videre når han bruker bildet "narrekor" om mennene,
forstår vi at han ler av mennenes holdninger. Garborg
bruker i del en pronomenet "vi" om menn generelt. Dette kan bety at
han tar sin del av skylden for det rådende kvinnesynet. Men videre i del to der
han latterliggjør mennene enda mer, bruker han pronomenet "de". På
denne måten viser han at han tar
fullstendig avstand fra mennenes dobbeltmoral. Ellers bruker han pronomenet
"ho" om kvinnen. Her bruker han altså entall for å betegne kvinnen som gruppe. Hele
teksten er gjennomsyret av spydige kommentarer til mennene. ” Dei gjorde
henne til pyntedokke og jamra over at ho var ei pyntedokke”. Vi får vite at
mannen ønsker et umelende vesen som er underholdende og søt. Når mannen har
fått kvinnen i sitt bilde, klager han over at hun er som hun er. Garborg
synes det er bra at Stortinget har vedtatt en lov som gir kvinnene adgang til Universitetet.
Samtidig benytter han anledningen til å understreke betydningen av at
det gamle kjønnsrollemønsteret blir endret fordi det verken er til glede for mannen eller
kvinnen, moralen, ekteskapet eller samfunnet. Dette gjør han ved å latterliggjøre mennene og argumentere for
kunnskap, sannhet og opplysning. Den ekspressive formen blir noe dempet mot
slutten av teksten der han blir mer appellativ og språket mer nøytralt.
Avslutningen minner om et opprop der Garborg streker under realistenes
positive syn på fremskritt:"For kunnskap er makt; og sanning og opplysning
er dei sterkaste fridomsmakter."
|