Ved inngangen til vårt århundre hadde vi to offisielle skriftspråk i Norge: "landsmålet" (fra 1929 nynorsk) som bygde på Ivar Aasens normal, og "det almindelige Bogsprog" eller "Rigsmaal" (fra 1929 bokmål) som bare i liten grad skilte seg fra dansk. Avstanden mellom de to var forholdsvis stor, og språkpolitikken har stort sett gått ut på å nærme dem til hverandre gjennom en rekke rettskrivningsreformer: 1907 (bare bokmål), 1910 (bare nynorsk), 1917, 1938, 1959 og 1981 (bare bokmål). Den siste reformen var et brudd med tilnærmingslinjen i og med at en rekke tradisjonelle former ble gjeninnført i bokmålsrettskrivningen. I denne artikkelen skal vi se nærmere på rettskrivningsreformene i bokmål i vårt århundre.

Det viktigste i 1907-reformen var at de "harde" konsonantene p, t, k ble innført i stedet for de "bløte" b, d, g i en hel del ord. Nå skulle en for eksempel skrive "løp ut paa gaten efter en kake" mot tidligere "løb ud paa gaden efter en kage". Noen ord som hadde skiftende uttale - en hjemlig norsk og en "dannet", tilnærmet dansk - fikk valgfrihet: haap eller haab, bot eller bod, bok eller bog osv. Disse forandringene førte til nye sammenfall av ord i skrift. For å unngå sammenblanding ble dobbeltkonsonant tatt i bruk i slike tilfeller (bukk/buk, hugg/hug osv.). Også i bøyningsverket ble det gjort store endringer. Mange substantiver fikk norske flertallsformer i stedet for de danske, for eksempel hester (ikke heste) og hus (ikke huse). Preteritum på -et ble innført i verb som tidligere hadde -ede (kastet/kastede). Som vi ser, bidrog alle disse endringene til å fjerne norsk rettskrivning fra den danske.

1907-reformen slo raskt igjennom. Det hang trolig sammen med den nasjonale stemningen etter unionsoppløsningen i 1905. Dessuten var endringene stort sett i samsvar med den "dannede" dagligtalen som de dominerende klassene brukte.

Rettskrivningsreformen i 1917 tok ytterligere et steg i norsk retning. Reglene for harde konsonanter, dobbeltkonsonant i utlyd og flertallsbøyning av substantiver ble langt på vei gjennomført slik vi har dem i dag. Skrivemåter med ll og nn ble innført i mange ord som hadde hatt ld og nd: fjell, mann mot tidligere fjeld, mand. Enda viktigere var det at æ ble skiftet ut med e i en mengde ord: læse lese, sæk sekk osv. En rekke ordformer fra dialektene og nynorsk kom inn ved siden av de tradisjonelle: bein/ben, bru/bro, golv/gulv osv. I bøyningen kom det inn en viktig talemålsform: artikkelen -a i hunkjønn. Den ble generelt tillatt, men frarådd i litterære ord. Fortidsformer på -a i verb ble også tillatt (kasta ved siden av kastet), men ble gjort avhengig av emne og stiltype. Vi kan ellers merke oss at å ble innført i stedet for aa.

De obligatoriske endringene i 1917-rettskrivningen ble gjennomført relativt fort, i hvert fall innen midten av 1920-årene. Men de valgfrie endringene hadde liten gjennomslagskraft.

Enda større motstand møtte 1938-reformen, som brøt radikalt med det tradisjonelle skriftspråket. Reformen delte de tillatte formene i to klasser: hovedformer og sideformer. Hovedformene skulle brukes i lærebøker, mens sideformene var tillatt for skoleelever. Sideformene ble satt i klammer i ordlistene og ble derfor også kalt "klammeformer". Det samme systemet har vi i dag, bortsett fra at hovedformene ("læreboknormalen") også skal brukes i statsadministrasjonen.

I 1938 fikk en mengde enkeltord i bokmål en form som lå nærmere dialektene og nynorsk. Diftong ble innført i mange ord, både obligatorisk og som valgfri form, for eksempel røyk (eneform), sein el. sen. Dessuten kom det inn eneformer som bru, fram, nå, etter, snø, språk; og valgfrie former som golv, trøtt, sjuk, mjøl, band. Enda viktigere enn enkeltordene var innføringen av obligatorisk hunkjønnsendelse -a i over tusen ord. Dessuten kunne de fleste ordene som var hunkjønn i nynorsk, også være det på bokmål. A-endelse ble obligatorisk i bestemt form flertall av noen få intetkjønnsord (barna, dyra osv.). Fortid på -a i verb ble obligatorisk i ord med "særnorsk" lydform, ellers valgfritt i de verbene som kunne ha det i nynorsk.

Store deler av 1938-rettskrivningen møtte sterk motstand, særlig fra konservativt hold. På 1950-tallet organiserte den seg og satte opp en motnormal under navnet "riksmål". Den gjennomførte former som nu, frem, sne, sprog, sten og -en i nesten alle hunkjønnsord. Dette førte til en kløyving mellom en offisiell bokmålsnormal og en privat riksmålsnormal.

I 1951 opprettet Stortinget Norsk språknemnd, som fikk i oppdrag å utarbeide en ny rettskrivningsnormal. Formålet skulle først og fremst være å skjære ned tallet på dobbeltformer. Resultatet av arbeidet ble en ny rettskrivning som går under navnet Læreboknormalen av 1959.

Reformen skar ned på antallet jamstilte former slik at det ble flere sideformer: trøtt [trett], mjøl [mel], sein [sen] osv. Likevel ble det ikke noen vesentlig reduksjon i valgfriheten. Vi legger også merke til at det er de "radikale" formene som ble gjort til hovedformer.

Den ganske utbredte misnøyen med rettskrivningen førte til at Stortinget nedsatte en komite i 1964 - "Vogt-komiteen" - som skulle "ta opp til drøfting heile språksituasjonen i landet, og gjera framlegg om tiltak som komiteen meiner kan tene til å ta vare på og utvikle vår norske språkarv". Et av resultatene av komiteens arbeid var at Norsk språkråd ble opprettet i 1972 til erstatning for Norsk språknemnd. Språkrådet utarbeidet et forslag til ny rettskrivning for bokmål, som ble enstemmig vedtatt av Stortinget i 1981.

Som nevnt innebar 1981-reformen et brudd med tilnærmingslinjen. En rekke tradisjonelle ordformer ble jamstilt med hovedformene i 1959-normalen, både slike som før hadde vært sideformer, og slike som ikke hadde vært tillatt siden 1938: frem, bro, sen, mel osv. Men fortsatt skulle det bare hete for eksempel etter, snø, språk, nå, hage, røyk, stein. Endelsen -en ble tillatt i alle hunkjønnsord i rettskrivningen, mens en del "særnorske" ord og ord som hadde slått igjennom med -a, fortsatt skulle ha -a i læreboknormalen: boka el. boken, kua [kuen] osv. Endelsen -ene ble jamstilt i flertall av intetkjønn i de ordene der -a hadde vært obligatorisk før, bortsett fra barna og beina. I verbbøyningen ble -a og -et jamstilt i alle verb.

Etter 1981 har språkstriden i bokmålsleiren stilnet av. Både det radikale bokmålet og "faneformene" i riksmålsnormalen har gått tilbake. Det som ofte blir betegnet som "moderat" bokmål, ser ut til å befeste sin stilling.

(Fra Språknytt 1/97)

Det var midtvinters og knagende koldt. Inde var alle Ruder fast tilfrosne, somme med æventyrlige Roser, hvor det rødgule Solskin leged og brød dæmped igjennem, andre med tæt, graa, lubben Frost, som ikke slap nogen Straale ind uden der, hvor vi Børn havde moret os med at smelte runde Huller ut efter alle Fingertopper for at kige ud i Vinterglæden. Thi derude var der som et Hav af Lys. Himlen staalblaa og dirrende af Sol; den frosne, ryre Sne tindrende hvid med skarpe, blaalige Skygger efter Skigaarder og Busker, Spurvene langs alle Møner og i Flokke paa Laavbroerne som store, graabrune Nøster af løs Uldtraad og alle Mennesker hurtige i Gangen og rimfrosne efter Aandedrættet.

Og bortved Præstegaardsbækken havde vi i disse Dage drevet vor Lek. Der havde der laget sig Istapper og fantastiske Hvælvinger, hvor vi leked Hus og laa og indbilte os, at vi havde det godt og varmt; der var der frosset bulket Is og underlige Figurer i Smaastrygene, med Revner, hvorigjennem vi saa det sorte, hemmelighedsfulde Vand dybt nede og hørte det mumle og fortælle, naar vi lagde Øret nedtil.

Det var midtvinters og knagende koldt. Himmelen var staalblaa og dirred af sol; den frosne sne tindred hvid med skarpe blaalige skygger efter skigarder og busker, spurvene sad langs alle møner og i flokker paa laavebroerne som store graabrune nøster af løs uldtraad, og alle mennesker var snøgge i gangen og rimfrosne efter aandedrættet. Og bortved Prestegaards-bækken havde vi i disse dage drevet vor leg. Der havde det laget sig istapper og hvælvinger, hvor vi legte hus, og laa og indbildte os, at vi havde det godt og varmt; der var det frosset bulket is og underlige figurer i smaastrykene, med revner i, som vi saa det sorte, hemmelighedsfulde vand igjennem, dybt nede, og hørte det mumle og fortælle, naar vi la øret nedtil.

Det var midtvinters og knakende koldt. Himmelen var staalblaa og dirret av sol; den frosne sne tindret hvit med skarpe blaalige skygger efter skigarder og busker, spurvene sat langs alle møner og i flokker paa laavebroene som store graabrune nøster av løs uldtraad, og alle mennesker var snøgge i gangen og rimfrosne efter aandedrættet. Og bortved Prestegaards-bækken hadde vi i disse dage drevet vor lek. Der hadde det laget sig is-tapper og hvælvinger, hvor vi lekte hus og laa og indbildte os at vi hadde det godt og varmt; der var det frosset bulket is og underlige figurer i smaastrykene, med revner i, som vi saa det sorte hemmelighetsfulde vand igjennem, dypt nede, og hørte det mumle og fortælle naar vi la øret nedtil.

Det var midtvinters og knakende koldt. Himmelen var stålblå og dirret av sol; den frosne sne tindret hvit med skarpe blålige skygger efter skigarder og busker, spurvene satt langs alle møner og i flokker på låvebruene som store gråbrune nøster av løs ulltråd, og alle mennesker var snøgge i gangen og rimfrosne efter åndedrettet. Og bortved prestegårdsbekken hadde vi i disse dager drevet vår lek. Der hadde det laget sig istapper og hvelvinger, hvor vi lekte hus og lå og innbilte oss at vi hadde det godt og varmt; der var det frosset bulket is og underlige figurer i småstrykene, med revner i, som vi så det sorte, hemmelighetsfulle vann igjennem, dypt nede, og hørte det mumle og fortelle når vi la øret nedtil.

Det var midtvinters og knakende kaldt. Himmelen var stålblå og dirra av sol; den frosne snøen tindra kvit med skarpe blålige skygger etter skigarder og busker, spurvene satt langs alle møner og i flokker på låvebruene som store, gråbrune nøster av laus ulltråd, og alle mennesker var snøgge i gangen og rimfrosne etter åndedrettet. Bortmed prestegardsbekken hadde vi drevet leiken vår disse dagene. Der hadde det laga seg is-tapper og hvelv, og vi leikte hus der og lå og bilte oss inn at vi hadde det godt og varmt; det hadde frosset bulket is og underlige figurer i småstryka, med revner i, som vi så det svarte, gåtefulle vannet igjennom, djupt nede, og hørte det mumla og fortalte når vi la øret nedtil.

Det var midtvinters og knakende kaldt. Himmelen var stålblå og dirret av sol; den frosne snøen tindret hvit med skarpe, blålige skygger etter skigarder og busker, spurvene satt langs alle møner og i flokker på låvebruene som store, gråbrune nøster av løs ulltråd, og alle mennesker var snøgge i gangen og rimfrosne etter åndedrettet. Bortved prestegårdsbekken hadde vi i disse dager drevet vår lek. Der hadde det laget seg is-tapper og hvelvinger, hvor vi lekte hus og lå og innbilte oss at vi hadde det godt og varmt; der hadde det frosset bulket is og underlige figurer i småstrykene, med revner i, som vi så det svarte, gåtefulle vann igjennom, dypt nede, og hørte det mumle og fortelle når vi la øret nedtil.

Ved førre hundreårsskifte hadde nynorsk vore i bruk i fleire tiår. Men noka offisiell rettskriving for nynorsk fanst ikkje; Aasens normal var ei rettesnor som dei første brukarane såg på som genial, men sjeldan følgde fullt ut. Frå 1892 var det tillate å bruke nynorsk som opplæringsmål i folkeskolen, og det kunne ikkje godt gjerast utan ein fastsett normal for skrivemåten. Kyrkje- og undervisningsdepartementet sette derfor i 1898 ned ei nemnd til å arbeide ut ein slik normal, med skolemannen Rasmus Flo, forfattaren Arne Garborg og vitskapsmannen Marius Hægstad som medlemmer. Vi kan dermed markere hundreårsminnet for det statlege rettskrivingsstrevet for nynorskens del i år.

Vi skal gi eit oversyn over hovudlinene i dette strevet i denne artikkelen, sentrert om dei årstala som markerte nye offisielle rettskrivingar.

Rettskrivingskomiteen kløyvde seg og la fram to framlegg. Flo og Garborg ønskte ei rettskriving som bygde på dei såkalla midlandsdialektane, særleg Vest-Telemarksmålet. Normalen deira kallast "midlandsnormalen", og bygde på slike drag som kløyvd infinitiv (å vera - å kaste), i-ending i supinum av sterke verb (hev funni), -i- og -u- i bøyingsendingar i staden for -e- og -o-: fleire Skaalir - alle Skaaline, fleire Visur - alle Visune, og i tillegg ei stryking av stumme t-ar, også i bunden form inkjekjønn som Huse, Borde osv.

Hægstad ville byggje på Aasens normal, med visse lempingar. Han ville altså halde på infinitiv på -a i alle verb (å vera, å kasta), supinum på -e i sterke verb (hev funne), -e- og -o- i bøyingsendingar: fleire Skaaler, fleire Visor, og endeleg Huset, Bordet osv. Alt dette er former Aasen hadde, bortsett frå at Aasen ville ha fleire stumme t-ar i bøyingsendingar: hev funnet, det Augat, nokot, og ikkje minst denne fortidsbøyinga av a-verb: kastade - hev kastat. Men her hadde dei enklare formene funne, Auga, noko og kasta - hev kasta alt komme i praktisk bruk, og Hægstad var altså samd med Flo og Garborg i at desse forenklingane kunne gjennomførast. Derimot gjekk han imot dei når dei ville sløyfe -r- i bestemt form fleirtal av substantiv, og altså skrive Armane, Skaaline og Visune. Aasen hadde Armarne, Skaalerna og Visorna, og Hægstad godtok berre utjamning av sluttvokalen: Armarne, Skaalerne og Visorne, skulle det heite.

Departementet vedtok å satse på Hægstads framlegg, og gjorde det til hovudform i skolen (kalla "Hægstad-normalen"). Men midlandsnormalen vart tillaten for elevar, altså som det vi no kallar "sideform". Han gleid likevel stilt ut av biletet som offisiell normal og eksisterte i alle fall ikkje meir etter 1917.

Dette året vart det innført nokre sideformer i Hægstad-normalen til valfri bruk for skoleelevar: Ubestemt form av svake hokjønnsord skulle kunne få -e ved sida av -a: ei vise ved sida av den tradisjonelle forma ei visa. Dei r-lause formene i bestemt form fleirtal slapp no inn: armane, skaalene, visone ved sida av armarne, skaalerne, visorne. Verb på -ere fekk tillaten e-bøying: studerer - studerte - studert ved sida av det tradisjonelle studerar - studera - studera. Ei rekkje ord med -ju- eller -jo- skulle kunne få -y-: bryta, blyg, krypa, lyn ved sida av brjota, bljug, krjupa, ljon. Dei store førebokstavane i substantiv var på denne tida glidd ut or språket utan at det eigentleg var formelt bestemt i noka konkret rettskriving.

Denne rettskrivinga omfatta begge målformene og var så stor og detaljert at vi her berre kan nemne nokre få hovudpunkt. Minst omstridd var innføringa av bokstaven å for aa i begge målformene. Elles var denne rettskrivinga todelt: Dei minst vidtgåande endringane vart kalla "obligatoriske" og gjennomførte for alle, og ei rekkje langt meir radikale endringar vart gjorde valfrie. For første gong var tilnærming til bokmålet no ei av hovudmålsetjingane for ei rettskrivingsreform; den andre målsetjinga var å skaffe målforma eit breiare og meir representativt dialektgrunnlag.

Den viktigaste obligatoriske endringa var at den stumme -r-en i bestemt form fleirtal av substantiv vart fjerna; det skulle altså no heite armane, skålene, visone. Dessutan vart stum d fjerna i ein del ord for å skape samsvar med (dei radikale formene i) bokmål: brei, li, hei (tidlegare breid, lid, heid).

Dette var likevel lite mot dei valfrie endringane. Viktigast her var innføringa av -a i bestemt form av sterke hokjønnsord eintal og inkjekjønn fleirtal: boka, sola, husa, borda ved sida av dei tradisjonelle boki, soli, husi, bordi. I same slengen kom vokalen -e- for -o- i fleirtal av svake hokjønnsord: viser - visene ved sida av visor - visone. Dette vart sjølve skiljemerket i dei to hovudvariantane av nynorsken seinare: a- målet versus i-målet.

Infinitiven på -e vart godteken ved sida av -a: leve, kaste ved sida av leva, kasta. Kløyvd infinitiv kom inn att som tillaten form for elevar: leva, kaste.

Andre utradisjonelle verbalformer som vart valfrie var passiv på -(a)s: finnas - fins ved sida av finnast - finst; presens på -er i sterke verb: finner, kjemer ved sida av finn, kjem; -d i supinum av ei rekkje e-verb som tradisjonelt hadde -t: har bygd, levd, trudd, greidd ved sida av har bygt, levt, trutt, greitt; -te i preteritum av ein del verb som tradisjonelt hadde -de: kvilte, førte ved sida av kvilde, førde; presensformer som får, gir (og infinitiv gi), slår, tar ved sida av fær, gjev (infinitiv gjeva), slær, tek.

Også i enkeltord vart det innført ei lang rekkje valfrie former, som vi her berre kan gi nokre få døme på: mellom, før, om, så, drøm, høst, høra/høre, venn, fattig, gammal ved sida av tradisjonelt millom, fyrr, um, so, draum, haust, høyra, ven, fatig, gamal. Men dei eldre formene var altså framleis i praksis "hovudformer" og nok også mest brukte.

Hovudmålsetjinga med denne reforma var, som i 1917, tilnærming til bokmålet og til ikkje- vestlandske dialektar. Men ei anna målsetjing var nedskjering av valfriheita i 1917- rettskrivinga. Systemet med ein læreboknormal som berre skulle omfatte eit utval av dei tillatne formene, hovudformene, og eit vidare utval av sideformer som elevar skulle kunne bruke utan å få feil for det, vart no utbygd for alvor i begge målformene.

Hovudendringa i formverket i nynorsk var at a-målet vart gjort til obligatorisk lærebokform, mens i-formene vart sideformer. Etter den vanlege ordlistekonvensjonen å setje sideformer i klammer, markerer vi dette forholdet slik: boka [boki], husa [husi], viser [visor], visene [visone]. I eintal av svake hokjønnsord vart -e obligatorisk, altså berre ei vise. Det same gjaldt e-bøyinga av verb på -ere: berre studerer - studerte - studert. Kløyvd infinitiv vart opphøgd til hovudform, mens e-infinitiv vart degradert til sideform. I supinum av sterke verb vart -i hovudform og -e sideform: har funni [funne]. Former som får, går, står vart obligatoriske.

I enkeltord vart det stramma inn på valfriheita, og da gjerne slik at den tradisjonelle forma vart ståande; såleis vart diftong igjen obligatorisk i ord som haust, draum, drøyma, og høra vart sideform til høyra. Austlandsk dobbelkonsonant i ord som gammal, venn, kjøtt, vart sideform til gamal, ven og kjøt. I andre ord vart dei nyare formane obligatoriske, som i mellom, før, om, så.

Norsk språknemnd vart stifta i 1952, og fekk som første hovudoppgåve å justere 1938- rettskrivinga og lage ein ny læreboknormal for begge målformene. Målsetjingane var framleis gjensidig tilnærming og nedskjering av valfriheita. Den første målsetjinga vart oppnådd for nynorskens del, den andre ikkje; valfriheita auka tvertimot. I formverket vart dei viktigaste endringane gjorde i verbalsystemet. Den kløyvde infinitiven vart igjen degradert til sideform og e-infinitiven oppgradert til jamstilt hovudform, liksom det hadde vore frå 1917 til 1938. Eit "tilbakesteg" var det òg at supinum av sterke verb på -e vart gjord til hovudform att, men da jamstilt med -i, slik at det skulle kunne heite både har funne og har funni i læreboknormalen. I e-verb på -l- og -r- vart preteritum på -te obligatorisk: kvilte, førte.

Dei største endringane kom likevel i ei lang rekkje sentrale enkeltord, og dei omfatta til dels gjennomgåande trekk. Såleis vart former på -mm- no hovudformer i mange ord av typen gammal, hammar, sommar; dei gamle hovudformene gamal, hamar, sumar vart sideformer. I mange ord med valfritt -y- og -ø- vart ø-en styrkt; såleis vart følgje og sølv obligatoriske i læreboknormalen med fylgje og sylv som sideformer, og først vart jamstilt med fyrst; -ø-formene hadde før vore sideformer. Men dette vart ikkje gjort konsekvent (læreboknormalen skulle framleis berre ha bytte og syster, med bøtte og søster som sideformer). Monoftongformer som høre og kjøre vart jamstilte med høyre og køyre, og andre former som hadde vore utestengde vart no sideformer (drøm, drømme, gjømme, glømme; lærebokformer: draum, drøyme, gøyme, gløyme). Av nye jamstilte tilnærmingsformer som tidlegare hadde vore sideformer, nemner vi mye, skole og søndag, jamstilte med mykje, skule og sundag.

Etter 1959 har det ikkje vore noka større reform. Men Norsk språkråd har gjennom åra gjort ei rekkje endringar i enkeltord, pluss nokre få systemendringar. Dei viktigaste av desse er:
1. Ubøygde former i perfektum partisipp fekk i 1981 sideformstatus der samsvarbøying tidlegare hadde vore eineformer (han/ho/dei er kjent; hovudformer: han/ho er kjend - dei er kjende).
2. Svake hokjønnsord på -a vart sideform att i 1983 (utestengde sidan 1938): ei veka til hovudforma ei veke.
3. E-verb på -r- fekk i 1986 igjen jamstilt preteritumsendinga - de: førde ved sida av førte, samtidig som -te vart tillaten sideform i j-verb der -de før hadde vore obligatorisk: spurte til hovudforma spurde.
4. I 1996 fekk hankjønnsord på -nad og -a sideformer på -ar/-ane i fleirtal, mens -er/-ene før hadde vore eineformer: månadar - månadane til hovudformene månader - månadene.

(Frå Språknytt 1/98)

Det var mykje til fina milda Haustvedr me fekk det Aaret. Geitrna bergad seg sjølve ute til fram i Desember, og Sauderne med, naar eg gav dei litevetta Morgon og Kveld. - Ho gamla Sigrid Krokelid sa, ho inkje slik Haust kunde minnast, sidan den Gongi han Hans braut Beinet sit i Lønskleivi, og det var tvau Aar fyrr han Sjur Son deira kom til; men han Sjur var no innpaa dei tvau Tjug, inkje rettare ho hugsad.

So endeleg ein Dag, paa Lag tri Vikor fyre Jol, fekk me tjukkt Snjovedr, og um Morgon var det strjukande Ondraføre.

Den som var glad var eg. Ondrarne mine hekk alt longo med sine nye Fotbond ferdige paa Nabben sin attum Smidjeramen. Eg hadde aldri fyrr fenget Bisken i meg, fyrr eg vassad i Veg uppyver etter dei - for Smidja heima ligg, som Skikken gjerna er, eit Stykkje fraa dei andre Husi, for Eldsfaaren.

Det var mykje til fint mildt haustvêr me fekk det aaret. Inkje berre geiterne berga seg sjølve ute til fram imot jol; men sauerne med, naar dei fekk litevetta attaat, morgon og kveld. - Ho gamle Sigrid Krokelid sa ho inkje slik haust kunde minnast sidan den gongen han Hans braut beinet sitt i Lønskleivi, og det var tvo aar fyrr han Sjur, son deira, kom til. Men han Sjur var no innpaa dei tvo tjug, inkje rettare ho hugsa. - So endeleg ein dag, paa lag tri vikor fyre jol, fekk me tjukt snøvêr, og um morgonen var det strjukande skiføre. Den som var glad var eg. Skierne mine hekk alt longo med sine nye fotband ferdige paa nabben sin attum smidje-ramen. Eg hadde aldri fyrr fenge bisken i meg, fyrr eg vassa i veg upp etter deim, - for smidja heime ligg, som skikken gjerne er, eit stykke fraa dei andre husi, for eldsfaaren.

Det var mykje til fint mildt haustvêr me fekk det året. Ikkje berre geitene berga seg sjølve ute til fram imot jol, men sauene med, når dei fekk litevetta attåt morgon og kveld. - Ho gamle Sigrid Krokelid sa ho ikkje slik haust kunde minnast sidan den gongen han Hans braut beinet sitt i Lønskleivi, og det var tvo år fyrr han Sjur, son deira, kom til. Men han Sjur var no innpå dei tvo tjug, ikkje rettare ho hugsa. - So endeleg ein dag, på lag tri vikor fyre jol, fekk me tjukt snøvêr, og um morgonen var det strykande skiføre. Den som var glad var eg. Skiene mine hekk alt longo ferdige med nye fotband på nabben sin attum smieramen. Eg hadde aldri fyrr fenge bisken i meg, fyrr eg vassa i veg upp etter deim, - for smia heime ligg, som skikken gjerne er, eit stykke frå dei andre husi, for eldsfåren.

Det var mykje til fint, mildt haustvêr vi fekk det året. Ikkje berre geitene berga seg sjølve ute til fram imot jul, men sauene med, når dei fekk litevetta attåt, morgon og kveld. - Ho gamle Sigrid Krokeli sa ho ikkje slik haust kunne minnast sidan den gongen han Hans braut foten sin i Lønskleiva, og det var to år før han Sjur, son deira, kom til. Men han Sjur var no innpå dei to tjug, ikkje rettare ho hugsa. - Så endeleg ein dag, på lag tre veker føre jul, fekk vi tjukt snøvêr, og om morgonen var det strykande skiføre. Den som var glad, var eg. Skiene mine hang alt longe ferdige med nye fotband på nabben sin attom smie-ramen. Eg hadde aldri før fått bisken i meg, før eg vassa i veg opp etter dei, - for smia heime ligg, som skikken gjerne er, eit stykke frå dei andre husa, for eldsfaren.