Språkutviklinga
i Noreg på1900-talet
Endringar i riksmålet
1907 reformen - eit steg mot fornorsking (prinsipp: bygge på den dannede
tale)
- b, d, g > p, t, k kom i mange ord
- bløde > bløte, løb > løp, gade
> gate, kage > kake, ud>ut, abe>ape
- valfritt: haab/haap, bog/bok, bod/bot
- noen "høgtidelege" ord skulle
behalde bløt konsonant: saglig, ansøgning, overfladisk
- frå enkel til dobbel konsonant i
særnorske ord for å unngå samanblanding
- bukk, hugg, fonn, fett, sott,
kjærr
- fra langformer til kortformer i nokre ord
- fjeder>fjær, foder>for,
kugle>kule , men valfritt have/ha, drage/dra, taget/tatt
- substantiv av felleskjønn i fleirtal frå
-e> er
- kaste-klassa (a- verb) frå -ede >-et
o
kastede>kastet
·
adjektiv
på -ig skulle ikke lenger ha -t
o
ærligt>ærlig
Reformen slo raskt
gjennom.
Rettskrivingsreformen frå 1917 - eit steg mot samnorsk
Mål: tilnærming av skriftspråkene med utgangspunkt i folkemålet
(dialektene i bygd og by)
- fleire harde konsonantar
- reglar for harde konsonantar slik vi har
i dag
- valfridom i kaste- klassa (a
- verba) i preteritum
- ld>ll og nd>nn i mange
ord (førte til likhet mellom riksmål og landsmål)
- diftongering på ein del norske dyr og plantar
- hauk,eik, einer, rein
- valfritt i bein og
lauv
- bortfall av -r i bunden form fleirtal
-erne >ene
- festerne>festene,
gaterne>gatene,eplerne>eplene
- ein del hokjønnsord fekk -a i bunden form
eintal
- kua, geita, onna
- elles valfritt med a-ending i hokjønn
- "å" innført i staden for
"aa"
- blaa>blå, staal>stål,
laave>låve
- valfri fleirtalsending i intetkjønn
Dei obligatoriske endringane slo
relativt fort gjennom. Valfrie former blei lite brukt og skapte kraftige
reaksjoner:
- ".. den sindsforvirrede
retskrivingslære", "rampefornorsking",
"træskomaal"
- positiv reaksjon i bygdene på Austlandet
(mange innslag frå austlandsk folkemål)
- Dagbladet tok i bruk 1917-riksmålet i
1919
- Aftenposten 1907-rettskrivingen i 1923 og
1917-reformen i 1928
Namneendring i 1929
- Landsmål > nynorsk, riksmål > bokmål
Rettskrivingsreformen
fra 1938 - samnorskreformen
Samnorsktanken var ein
ide om å føra bokmål og nynorsk saman.
En del valfrie former fra 1917 blei obligatoriske.
Klammeformer innført (godtatt i elevarbeid, men ikke i lærebøker)
- gjennomføring av linja frå 1907 og 1917
med innføring av harde konsonantar
- skib>skip, nyde>nyte,
sprog>språk
- hokjønnsord med tilknytning til landsbygd
fekk - a ending i bunden form eintal
- jamstilling i kaste-klasseverba i
preteritum
- fleire norske ordformer
- bjerk>bjørk, bro>bru,
frem>fram, sne>snø, syv>sju, tyve>tjue, , nu>nå,
efter>etter
- meir omfattande diftongering
- sten>stein, rep>reip, løv>lauv
- nye skrivemåtar av personlege pronomen
- mig>meg, dig>deg, sig>seg
- nye skrivemåter av hjelpeverb
- kunde>kunne, skulde>skulle,
vilde>ville
- ny skrivemåte av diftong
- endring av obligatorisk skrivemåte
- frem>fram, no>nå, efter>etter,
sne>snø, sprog>språk, syv>sju, tyve>tjue
Reformen møtte sterk
motstand, særlig frå konservativt hald. I 50-åra kom reaksjon og
foreldreaksjonar mot radikalt bokmål (samnorsk) i lærebøker, og kjente personar
som Arnulf Øverland gjekk til åtak mot samnorsk og støtta ein riksmålsnormal.
Med dette oppsto ei kløyving mellom ein offisiell bokmålsnormal og ein privat
riksmålsnormal der bruk av nu, efter, sne, frem…., manglande diftongering og hankjønnsformer sto
sentralt.
·
I
1952 gav Riksmålsforbundet ut eigen ordliste
o
Ingen
a-former i hokjønn (jenten, videnn..)
o
Ingen
a-endingar i svake verb (kastet…)
o
Ord
som "bein", "fram", "språk", "nå" og
"etter" blei ikkje akseptert
o
"meg",
"deg" og "øy" godtatt
·
Foreldreaksjon
mot samnorsk (1952) med 100 000 underskrifter mot samnorsk
·
Organisert
retteaksjon i 1953 (retting i lærebøker, samnorske lærebøker brent)
·
Norsk
språknemnd opprettet i 1952
o
Mål:
Fremme tilnærming
mellom de to skriftmål på folkemålets grunn
o
Sterke
reaksjonar
·
Ny
teljemåte i 1951 (tiaren skal nemnast før einaren)
Læreboknormalen av 1959:
- Redusert antal jamnstilte former slik at
det blei fleire sideformer:
- trøtt (trett), mjøl (mel), sein (sen)
- som ein ser blei radikale former til
hovudformer
- elles ingen reduksjon av valfridom
Norsk språkråd skipa i 1972
- "følge utviklingen av norsk
skriftspråk"
- 38 medlemmer frå ulike målorganisasjonar
Rettskrivingsreformen
av 1981: eit brot med samnorsklinja:
·
ein
rekke tradisjonelle former blei jamstilt med hovudformer:
o
frem,
bro, sen, mel blei tillatt
o
endinga
-en blei tillatt i alle hokjønnsord: vidden, jenten, boken…..
o
i
inkjekjønn blei blei -ene jamstilt med -a i fleirtal: husa/husene…(men bare
barna og beina)
o
men
fortsatt heiter det berre etter, snø, språk, nå, hage, røyk, stein
Med dette har
språkstriden stilna av. Radikalt bokmål (samnorsk/1938-normalen) og
riksmålsnormalen (1917-normalen) har gått tilbake. Moderat bokmål er styrka.
Endringane i
landsmålet frå 1905 til i dag
-landsmålet
vann tilhengarar som eit resultat av den nasjonale bølga etter 1905
Reformen i 1917 - meir valfridom i språket
- sterke hokjønnsord i bunden form eintal
- -a ending innført og jamstilt med - i
ending:
soli/sola
- svake hokjønnsord i ubunden form fleirtal
- -er ending innført og jamstilt med - or
ending :
jentor/jenter
- inkjekjønnsord i bunden form fleirtal
- -a ending innført og jamstilt med -i
ending:
husi/husa
- han- og hokjønnsord i bunden form
fleirtal
- -ene eller -erne erstatta -arne og -erne: båtarne>båtane,
bygderne>bygdene
1939- reformen
- gamle hovudformer ble no klammeformer
- sola , husa (soli, husi) gater
(gator)
- enkelte ord endra
- ålvor>alvor, fåre>fare,
upp>opp, fyrr>før, burt>bort, myrk>mørk, brjota>bryta,
vetter>vinter, vika>veke, rjupe>rype, um>om, skyna>skjøna