SÆREMNE
I NORSK
Av
Gaute Jørpeland 3afb
JENS
BJØRNEBOE: SEMMELWEIS, JONAS og FØR HANEN GALER
Hva skal det
bli for et åndsliv, som ikke kjenner den siste, ytterste dråpe av
virkeligheten, av denne verden som er helt uten medlidenhet? Hva vet man om
verden, før man selv har gjennomlevd den ytterste menneskelige fornedrelse?
Jens Bjørneboe
Innholdsliste:
s.1: Forord
s.2-11: Sammendrag av Semmelweis,
Jonas og Før hanen galer
s.12-13: Ondskapen
s.14-15: Angrep på det
bestående samfunnets autoritære institusjoner
s.16-17: Uskyldige mennesker som blir gjort til offer av samfunnet
s. 18: Etterord
Forord
Til særemne i norsk har jeg valgt et skuespill og to romaner av Jens Bjørneboe; “Semmelweis”, “Jonas”,
“og “Før hanen galer”.
Jens Bjørneboe er en av de mest betydelige norske diktere i vårt
århundre. Han vakte svært stor oppsikt med boken og skuespillene sine og ble
ofte et midtpunkt i offentlige debatter.
Det er flere røde tråder som går gjennom disse verkene. Menneskets ondskap
både mot hverandre og mot samfunnet generelt, det onde i mennesket og
opposisjon til autoritetene I “Semmelweis”
angriper Bjørneboe det autoritære legevesenet som står på sitt, mens
uskyldige mennesker blir “drept” på grunn av dem. I “Jonas” angriper han
skolevesenet, og forteller om en liten gutt som blir et offer for systemet på
samme måte som pasientene blir i “Semmelweis” . Mens i “Før hanen
galer” beskriver Bjørneboe mennesket som har et valg, om det vil velge det
“riktige/gode” eller det som er “feil” eller “ondt”.
Jeg vil fordype meg i hvordan
Bjørneboe angriper det bestående samfunnet ved hjelp av kritikk mot spesielle
institusjoner, valget mennesket har i forhold til å velge “det gode” fremfor
“det onde”, og hvorfor enkelte mennesker/menneskegrupper blir utsatt for
urettferdighet og gjort til offer av samfunnet.
Men først et sammen drag ev de
tre verkene.
SEMMELWEIS (1968)
Stykket handler om den ungarske fødselslengen Ignas Semmelweis.
Semmelweis arbeidet i Wien og Budapest på midten av 1800-tallet. Hele livet
hevdet han hardnakket at leger og medisinske studenter spredte dødelige
infeksjoner blant sykehuspasientene. Han mente at årsaken var den elendige
hygienen, og løsningen på problemet var såpe og vann. Semmelweis" teori
ble møtt med massiv motstand og latterliggjøring i de medisinske miljøer
Bjørneboe regnet skuespillet «Semmelweis» som en begynnelse på arbeidet
med «Frihetens historie»
Handlingen er lagt til Wien, Venezia, Paris, og Budapest gjennom et
tidsrom på 20 år
Skuespillet starte med et studenter som demonstrerer. Studentene blir
på en måte fortellerne i skuespillet. Etter forspillet begynner selve
skuespillet.
Vi er tilbake i “det glade Wien”, som det står i skuespillet. Vi
starter i 1846. Ignas Semmelweis er en lege som jobber ved fødselsavdeling 1 i
Wien. Han jobber under professor Klein som er en høyt ansett professor innenfor
medisin. Ved fødeavdelingen han jobber på er dødeligheten på 30%, og de fattige
i Wien kaller den bare for “Kleins avdeling”. De fleste fødende kvinner
vil heller føde på et do enn på “Kleins avdeling”. Klein tar dette med knusende
ro fordi det er ikke noen forskjell i
dødelighetsprosenten i forhold til resten av Europa. Semmelweis oppdager at ved
Fødeavdeling 2 i Wien er det betydelig mindre dødelig blant pasientene. Ved
Fødeavdeling 2 er det kun kvinner som arbeider, og de vasker hendene mellom
hver gang de opererer. Mens på Fødeavdeling 1 er det nesten kun leger og
studenter som arbeider. Semmelweis prøver å få legene og studentene ved fødeavdeling
1 til også å vaske hendene mellom hver operasjon, men de nekter. De vil ikke
degraderes til det samme som sykepleierne som ikke engang hadde utdannelse.
Studentene mener at de er høyere stående mennesker derfor trenger de ikke å
vaske hendene. I deres øyne smittes ikkje sykdommen slik. Dødeligheten er
derimot et resultat av “djevelens straff”. Semmelweis står på sitt og
får gjennomført et forsøk og dødeligheten synker drastisk.
Legestanden godtar ikke dette og overser resultata. Det kan ikke komme ut
at der er legenes skyld at pasientene dør, at legene “dreper“
pasientene. Semmelweis må tilslutt slutte ved fødeavdelingen, men gir ikke opp
av den grunn. Han forsetter å eksperimentere, og ved en tilfeldighet finner han
ut at hvis legene og studentene vasker hende i kalkvann mellom vær operasjon
vil ikke smitten overføres. Det har seg slik at ved Fødeavdeling 1 var det også
en obduksjonssal, og studentene og legene vandret fritt mellom føde avdelingen
og obduksjonssalen uten engang å vaske hendene eller utstyret. De fleste av dem
som lå på obduksjonssalen var døde kvinner som hadde dødd av barselfeber.
Da Semmelweis fant ut det med kalkvannet ,gikk han tilbake til
fødeavdelingen og krevde å få prøve dette. Han krevde at studentene samt legene
skulle vaske hendene mellom hver operasjon og disseksjon, og alt utstyr og
laken skulle steriliseres. Dødeligheten sank men ikke helt ned. Semmelweis fant
da ut at ledelsen brukte et billig renseri til å sterilisere lakene. Da han
fikk ordnet på dette sank dødeligheten enda mer, men ikke ned på null. En dag
spionerte han på studentene som skulle vaske seg på hendene og tok en på fersk
gjerning som ikke gjorde det.
“Ungdom! Dere er oldinger før dere er voksne! Akademisk pøbel,
medisinsk proletariat! Åndssvake! Åndelige krøplinger! Infantile oldinger!
Idioter! (…)Dere drepere dem jo! Mordere!
(Bjørneboe, 1968,
s.199-200)
Det ender med at studentene gjør opprør, og problemstillingen blir
brakt opp på et høyere nivå. Legestanden finner ut at det med klorløsning og
vann mot barselfeberen bare må være oppspinn. Semmelweis holder flere fordrag
om sin teori, men blir ikke tatt på alvor og de tilstedeværende ler av han på
hvert av foredragene. I Tyskland er det et diktatur som holder Semmelweis nede,
og han flykter til Budapest i Ungarn, hans fødested. Der arbeider han ved
universitetsklinikken. Imens han arbeider der holder han på å skrive sin
avhandling som skal gis ut til alle. Ikke bare i Tyskland. Hans hovedverk er
ferdig i 1860, men det blir ikke gitt ut. Semmelweis ser eldre og eldre ut. Det virker som om han er
blitt gal, og senere blir han lagt inn på et sinnssykehus der han tilslutt dør.
Samme dag som han døde utførte en engelsk lege, Lister, en operasjon etter
Semmelweis sin metode. Pasteur offentliggjorde sitt verk samme år, men enda
varte motstanden blant professorene. Først 20 år etter Semmelweis tok i bruk
sin teori ble den tatt i bruk av de fleste legene.
“Semmelweis utryddet ikke bare barselfeberen, men han gjorde mer; han
knuste de autoriteter som i virkeligheten var selve sykdommen.”
JONAS (1955)
Da Jonas kom ut i 1955,
vakte boken med en gang stor oppsikt. Jens Bjørneboe gikk til fullt angrep på
skolevesenet og departementet. Hovedpersonen i boken er lille Jonas som kommer
skjevt ut i forhold til resten av klassen, og blir et “offer for systemet“. I
denne boken har Bjørneboe satt alt på spissen, og det er kommer helt tydelig
frem at han er partisk med Jonas.
Jonas er en gutt på 8 år som skal begynne på skolen. Han elsker skolen,
lærerinnen frøken Bø og overlærer Jochumsen . På vei til skolen ser Jonas at
det er en liten bekk som renner vekk fra den store elven av skolebarn som skal
til skolen. Etter en stund kan han igjen kjenne alle ansiktene deres. Alle
barna som skiller seg ut av strømmen ser rare ut, deformerte ansikt, skjeve
øyne osv. Jonas lurer selvfølgelig på hvor de skal. En eldre gutt forteller
Jonas at de går på en spesial skole, “idioten” .De går der på grunn av at de
ikke kan lese, men det er ikke noe problem for Jonas for han kan lese. I virkeligheten
kan han ikke det han bare memorerer tekstene, slik at når frøken Bø hører han i
leksene virker det som han kan lese. Egentlig har han bare lært dem utenat.
På skolen jobber også en annen lærer, lærer Strange (som har ambisjoner
om å bli overlærer) Lærer Strange skriver et brev til overlærer Jochumsen ,som
han gir ansvaret for ungdomskriminalitet. En dag kommer Frøken Bø på besøk til
lærer Stange. De snakker litt om rettskrivning. Frøken Bø forteller at en elev
har lurt henne til å tro at han kan lese hele 1. klasse. Strange anbefaler
henne å høre eleven hver dag for å presse ham til å lære.
Eleven er selvfølgelig Jonas. Frøken Bø følger rådet Strange gav henne,
og presser Jonas til å lese. Selve leksen går greit, men når hun tvinger han
til å lese videre kommer det bare masse rare lyder fra Jonas. Klassen ler av
Jonas. Jonas er fortvilet over den sorg han har påført frøken. Jonas er redd
for å komme på “idioten“, og han drømmer om det
En dag reiser Birger seg i
timen og forsvarer Jonas. Birger og Jonas tar følge etter skolen, og da finner
de en fugl som har fløyet rett i en glassplate og er død. Birger og Jonas
begraver den i elven. Jonas leser dårligere og dårligere, han skriker hver
natt, og begynner å tisse i sengen.
Strange sier til frk. Bø at Jonas må over på hjelpeskolen. Like over
jul får Jochumsen et anonymt brev som gir ham ansvaret for
ungdomskriminaliteten. Jochumsen forlater kontoret og møter Jonas i
skolegården. De går på konditori og spiser bløtekake. Frk. Bø får støtte på
lærerværelset (fru Bærum og lærer Bandow) til å sende Jonas på hjelpeskole.
Frk. Bø forteller Jonas at han må begynne på hjelpeskole. Jonas bryter sammen.
Frk. Bø er på kontoret til Jochumsen. Jochumsen skjeller henne ut, og sier nei
til overflytting.
Senere den dagen kommer Abraham Werner og besøker Jochumsen. De er gode
venner og snakker mye om “salamanderne”, byråkrater om lærer Strange. Begge to
er imot undervisningsformen han og de andre salamandrene underviser med.
Jonas er lenge borte fra skolen på grunn av sykdom, klassen fungerer
godt uten Jonas. Når Jonas kommer tilbake gir han frk. Bø en god klem. Jonas er
glad for å være tilbake på skolen.
Overlæreren Jochumsen nekter å overføre Jonas til “idioten”, men
tragisk nok dør Jochumsen. Da overtar Strange overlærarstillingen, og senere
sender han Jonas til “idioten“. Overlærer Strange utviser Bobbi fra skolen.
Lærer Bandow har hatt Bobbi i 4 år og prøvd å bli kvitt ham i to, men Jochumsen
hindret ham i det. Bobbi var en av de få vennene Jonas hadde. Bobbi var en rakkerunge
som hadde vokst opp uten far. Faren var en tysk soldat, og da krigen var slutt
hadde han for lengst reist tilbake til Tyskland. 17. mai er Bobbi med på
feiringen med klassen, selv om han var blitt utvist. Etter barnetoget blir
Bobbi jaget av en gjeng 5-6.klassinger, blant annet Eigil sønnen til overlærer
Stange. Bobbi løper foran trikken, blir overkjørt og dør. Etter begravelsen
kommer Strange for å høre Jonas lese i timen, men han liker ikke det han hører.
Mor og far blir innkalt til møte hos overlæreren. Strange forteller at Jonas
skal overflyttes til hjelpeskole, men dette vil ikke mor og far og de
protesterer. Strange forklarer at Jonas
ødelegger for skolens poengsnitt. Jonas vil ikke på “idioten“, men blir flyttet
over allikevel.
Abraham Werner tar seg av Jochumsens overtatt Jochumsens dokumenter.
Han sporer opp gamle artikler og retter dem. A. Werner leser fra Jochumsens
papirer et forsvar for en historieundervisning full av myter og anekdoter og
lite kildekritikk. Jochumsen angriper også avmytologiseringen av
religionsfaget.. Werner går senere for å møte Strange. Strange sitter og venter
på å gå i begravelsen til Bobbi da Werner kommer på visitt. Strange viser liten
interesse for Jochumsens artikkel som Werner kommer med. Werner blir sjokkert
og rasende, og han antyder
offentliggjøring av visse anonyme brev. Strange blir redd, og lover å trykke
artikkelen. Werner blir med Strange i begravelsen.
Etter en stund på “idioten” rømmer Jonas hjemmefra, og ingen vet hvor
det har blitt av han. En Jungmann om bord på båten M/S Tenerife finner Jonas i
en av livbåtene, liggende i sitt eget spy. Båten har allerede gått fra Oslo,
men skal mellom stoppe i Bergen. Der hopper Jungmannen av sammen med Jonas, og
sammen tar de toget tilbake til Oslo.
Onkelen til moren til Jonas har hørt om en skole i Oslo litt uten om
det vanlige. (Tilsammenligning med dagens skole kan vi sammenligne den med
Steinerskolen) Tre søstrer som jobber ved den skolen Jonas går på, drar til
denne skolen for å høre om de vil ta inn Jonas, og det vil skolen.
På sin første skoledag hvor
også foreldrene er med, møter Jonas Back under oppstillingen. Back skjeller ut
elevene i klasseværelset, men han mener ikke noe vondt med det. Lærer Back gjør
dette for å være morsom, og Jonas ler
så han gråter. Back forteller sagnet om Mikaelsridderne. Etterpå tegner klassen
fra sagnet. Samme dag blir Jonas banket opp fordi han ikke lot Pelle, som er
ryggskadd, ta hønseringene hans. Jonas har spesialtimer etter skolen hvor han
lærer bokstavene gjennom eventyr. Marx er en annen lærer ved denne skolen, men
han underviser helst i de høyere klassene. Under krigen flyktet han fra en
fangeleir til Sverige. Der jobbet han i et trykkeri. Marx starter å lese, lese
masse. Senere skriver han en bok om rabbiner Jeschua. I Sverige føler han seg
forfulgt, og blir syk av angst. Marx blir innlagt på psykiatrisk sykehus. Like
før jul samme året treffer han Anna som blir hans elskerinne. Anna sender Marx
til dr. Frankfurt. Dr. Frankfurt sier at nevroser er et sunnhetstegn:
“Nevrosen hjelper mennesket å granske sitt bevisste underbevisste”
Etter at Jonas har vært på skolen en uke, kommer jungmannen på besøk.
Jungmannen treffer Marx på lærerværelset. Der forteller Jungmannen sin historie om hans skole gang.
I 1938 blir han utvist fra skolen, og flytter til en annen kystby for å
gå på skole der. Der treffer han Knut, Georg og Bernhard. I et av fagene har de
lærer Salomon September.
Han leser fra Goethes Faust,
men blir avbrutt av elevene som vil ha pensum. Knut, Georg, Jungmannen og
Bernhard drikker alkohol og holder taler. På den ene festen velter de en kakkelovn og bader i fjorden
midtvinters. En episode er litt morsom fra Jungmannens skole tid. Det har seg
slik at Jungmannen bytter plass med Knut i mørket, og ligger med Knuts
venninne. Noe som faktisk Bjørneboe og en kamerat gjorde i deres skole tid, og
det samme skjer her som i virkeligheten (bare i virkeligheten blir Bjørneboe
fengslet mens i boken bryter det ut krig på det tidspunktet de skulle sonet
straffen sin. Hendelsen blir oppdaget og Jungmannen, Knut og Georg blir tiltalt
på en rekke punkter og aftenen før
domfellelsen møtes guttene og Willy, nazisten. De drikker og deklamerer. Georg
håner nazismen til Willy. Knut skremmer vekk Willy. Georg forakter og håner alt.
Georg og Knut bestemmer seg for å duellere med gevær etter domfellelsen. Georg,
Knut, Jungmannen og Bernhard drar til en hytte ved Nuten. De drikker og
diskuterer. Neste dag er det tåke. Bernhard kommer mellom duellantene og blir
truffet i halsen. De bærer Bernhard ned til byen. Tyskerne har invadert landet.
Bernhard dør. Knut og Georg faller under krigen.
Jungmannen og Marx diskuterer.
Marx mener karaktersystemet premierer snusfornuften og dreper åndslivet.
Eksamenspress skaper skadefryd og grådighet. Back hilser på Jungmannen.
Jungmannen får deretter jobb ved skolen som en blanding av vaktmester og lærer.
Abraham Werner går for å levere tilbake trussel brevene til Strange.
Strange ser Werner komme, og gjemmer seg i et klasseværelse. Werner kommer opp
til kontoret leverer brevene til
sekretæren og går. Strange er lykkelig for å få brevene tilbake. Nå trenger han
ikke trykke Jochumsens artikkel. Werner går til kirkegården og treffer Birger.
Birger bygger et fuglerede til en skadet fugl som han har funnet. Werner bærer
fuglen hjem til Birger. På veien hjem til Birger forteller han om Jonas til
Werner. Da de er kommet hjem til Birger treffer Werner Birgers far, dr.
Kopfeldt, utenfor huset.. Werner råder
dr. Kopfeldt til å lese skolebøkene til sønnen. Dr. Kopfeldt leser skolebøkene
og blir sjokkert. Han kjøper alle skolebøkene for folkeskolen og den høyere
skole og blir forskrekket. Han viser sin kone noen eksempler. Dagen etter går
Werner til skolen til Jonas. Han treffer Marx på lærerværelset og akkurat da snakker
Marx med dr. Kopfeldt i telefonen.
Werner hilser på Back . Werner forteller om sitt kjennskap til Jochumsen til Back og Marx, og begge priser
Jochumsen. Werner tenker at denne skolen er oppfyllelsen av Jochumsens verk.
Den var akkurat slik Jochumsen ville at skolen skulle være.
Etter en stund begynner Birger på skolen til Jonas. På samme skole går
også Ulrik. Ulrik er en ramp som bare Back har kustus på. Men Ulrik blir kastet
ut av skolen på grunn av brutal fremtreden.
En dag leker Jonas og Birger utenfor skolen, og Ulrik kommer løpende
forbi dem. De merker det røyker fra taket på skolen, men bryr seg ikke om det
fordi det var vinter og det var ikke unormalt å fyre da, men så oppdager brann (påtent av Ulrik?). Birger
løper etter Jungmannen, imens står Jonas utenfor den brennende skolen. Han vet
at Back ligger og sover på loftet. Jonas bryter seg inn, finner Back på loftet
men greier ikke å vekke ham, og så
besvimer Jonas. Birger varsler brannvesenet og Jungmannen. Brannmennene
bærer ut Back og Jonas som er røykforgiftet. Loftet og deler av 3. etasje er skadet i brannen. Marx flytter inn hos
Jungmannen. Marx sier de får ta inn Ulrik igjen. I slutten av boken sitter
Jungmannen og Marx og diskuterer. De finner etter vært ut at selv om de to har
helt forskjellige oppfatninger på ting kan de allikevel samarbeide for å gjøre skolen bedre og la
barn være barn.
Før hanen Galer (1952)
Boka har sin bakgrunn i de medisinske eksperimenter tyske leger gjorde
med mennesker i de tyske konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig.
Handlingen utspilles i en større tysk by etter frigjøringen. En
tidligere SS-soldat, Max, ligger som krøpling på et loft sammen med tre andre
krigsvrak. Han har fått sin utdannelse ved en konsentrasjonsleir, og det er
hans stolthet og hans skjebne det er både noe skremmende og noe dragende ved
ham. Max er en gåte. Det er lett nok å si at han er et menneskevrak, et
avskrekkende produkt av et umenneskelig system, en sadist som det ville være en
forbrytelse å la leve om han hadde sin førlighet og slapp ut i samfunnet igjen
som fri mann.
I boken møter vi forskjellige personer fra et par års tid før Tysklands
sammenbrudd. Under krigen møter vi Max igjen, men denne gang som underordnet.
De personer som nå fanger interessen står atskillig høyere på strå. Dr. Scholz, dr. Eger, dr. Reynhardt, de menn
som i legevitenskapens og den rene raseteoris navn behandlet
"mindreverdige" fanger som forsøksdyr og verre enn det. Bjørneboe er
her som tidligere i boken skånsom i sin fremstilling, som regel bare antyder
han, men disse antydninger er fullt tilstrekkelige til at leseren forstår og
grøsser ved tanken på det som foregår.
I begynnelsen av boken møter vi jeg-personen. Han er en nordmann som
bor i etterkrigstyskland. Byen han bor i er så å si bombet sønder og sammen, og
på det lille loftet han bor finner han en dag en rotte i rottefellen. Rotten er
ikke helt død, og ved siden av den er en annen rotte som ikke stikker av før
han er kommet helt bort til den. Han bryr seg ikke om rotten før han kommer
hjem, og da forstår han hvorfor rotten ikke stikker av den spiser av den døde
rotten.
Senere møter han Max og Lyngby
som forteller deres historie fra krigen. Så reiser jeg-personen til Sveits og der han bor, bor også Claus og
Gerda Reynhardt, sønnen og enken etter Heinrich Reynhardt. Han får også deres
fortelling om dr. Reynhardt (i alle fall sønnens, jeg vet ikke om han får Gerda
sin men jeg antar det). Denne delen av boken er skrevet i jeg-person, men
så trekkes jeg-personen tilbake, og vi blir satt tilbake mot slutten av andre verdenskrig.
Vi kommer inn i en brakke eller et kontori i en konsentrasjonsleir der
Max er stasjonert som SS soldat. Det er en doktor, Standartenführer Paul
Heidebrand
(Leirsjefen) og Max som er tilstede. Leirsjefen er nylig innsatt, og
går igjennom de operasjonene og forsøkene de har gjort tidligere i leiren. En
av fangene er en tidligere venn, Samuel Goldmann, av både Standartenführer Paul
Heidebrand og Heinrich Reynhardt som vi møter litt senere.
Heinrich Reynhardt er en elsket, kjær familie far og lege. Vi møter han
i et nytt møte i konsentrasjonsleiren sammen med et par andre doktorer for SS
og Heidebrand. Han er blitt tatt inn i SS mot sin egen vilje. Han er imot det
leiren og SS står for rent politisk. Det er det medisinske ved eksperimentene
han er der for.
“Jeg gir faen i det politiske! Jeg gir faen i krigen! Jeg gir faen i
lik og uniformer. Det er dette (de medisinske eksperimenter) som
interesserer meg. Og Det interesserer meg virkelig! Det er åpnet helt
nye veier for medisinen.
(Bjørneboe, 1952, s.157)
Standartenführeren legger fram et
forsalg for dr. Reynhardt. De kan bruk
hans politiske og Reynhardts medisinske innflytelse til å få stoppet
forsøkene. Etterpå kan Heinrich Reynhard dra til Sveits med sin familie og
glemme hele saken, men vitenskapsmannen han vil forsette med eksperimentene.
En dag har Samuel Goldmann “rømt”. Det viser seg senere at det er Paul
Heidebrand som har hjulpet han til å rømme ved å gi han en bil slik at han
kunne kjørre til Sveits. Standartenführeren blir arrestert, pint og kastet i en
celle på leiren uten at dr. Reynhardt vet om det, og dr. Reynhardt glemmer han
raskt. Når Paul Heidebrand våkner i cellen oppdager han at han deler celle med
en nordmann, nemlig Lyngby.
Max er vitne til en operasjon som ble foretatt på en frisk rusisk
bondejente. Etter operasjonen setter Max seg i ammunisjonslageret og tenner seg
en røyk. En vakt kommer bort til ham og sier at han ikke har lov til å sitte
der å røyke. Max nekter å flytte seg, og vakten sier han skal rapportere det
til ledelsen. Max tar da opp en maskinpistol og skyter vakten. Han blir dermed
degradert og sendt til øst-fronten.
Da Samuel Goldmann rømte ble
han arrester i Sveits der hadde de funnet dokumenter som beskrev alle
eksperimentene til Heinrich Reynhard. Han ble også arrestert og kastet i samme
konsentrasjonsleir som han arbeidet i, men han fikk “enerom“
Den andre verdenskrig begynner og gå mot slutten og kamphandlingen
nærmer seg stadig leiren. Flere og flere av de tyske soldatene rømmer leiren,
men først etter å ha drept de fleste fangene de fikk tid til. To tyske vakter
kommer inn i cellen der standartführeren og Lyngby ligger, og prøver å drepe
dem. Lyngby blir stukket i ansiktet mens Paul Heidebrand fikk begge beina
knekket. De resterende fangene i leiren kommer seg ut, det samme gjør dr.
Ryenhardt. Fangene forfølger han ned til cellen der Lyngby og Heidebrand er.
Der slår en av fangene han til han dør.
Det ender med at en Amerikansk
soldat og en fange finner dem der tre dager senere, Ryenhardt død og de to
andre levende.
Det ender med at den ene fangen som er med soldatene sier:
“Han som ligger der (Ryenhardt),
er det største svinet på guds grønne jord“.
(Bjørnebo,
1952, s.166)
Ondskapen
I alle tre verkene trer
ondskapen i menneskene frem. Best kommer det frem i “Før hanen galer”.
Dr. Reynhardt som på den ene siden er
en kjær og elsket familie far, og på den andre siden ett av de menneskene som
sto bak noe av det verste mennesket har gjort. Reynhardt vet han påfører andre
umenneskelige lidelser, han utaler nemlig:
“Jeg er fullstendig klar over hvilket ansvar mitt arbeide medfører. En
gang vil det riktig nok komme til å redde tusenvis av menneskelig, men for
forsøkspersonene - nu i dag - er prøvene både langvarige og pinefulle”.
(Bjørneboe, 1952 s. 80)
Likevel får denne bevisstheten ingen konsekvenser. Reynhardt forsetter
å være ondskapens håndlanger. Til og med da han får sjansen til å sette en
stopper for dette og legge det bak seg, vil han ikke det. Han vil forsette med
eksperimentene.
Heidebrand er er bevisst i sin skyld, han legger ikke skjul på at han
er med i SS på grunn av makt og penger.
“Jeg medgir at jeg er maktsyk og begjærlig “ . ( Standartenführer
Heidebrand)
(Bjørneboe, 1952
s. 131)
I strak motsetning til Dr. Reynhardt velger Standartenführer Heidebrand
det gode fremfor det onde. Han hjelper en gammel venn ut av fangeleiren på
bekostning av seg selv. Han står da igjen som eksempelet på at mennesket kan
velge mellom godt og ondt, og at ingen er fordømt til evig ondskap. I cellen
treffer han nordmannen Lyngby, og etterkrigen tar Heidebrand Lyngbys identitet.
Han blir igjen i Tyskland som mannen som går gjennom ruinene, og driver
hjelpearbeid for å bøte på det onde han har gjort.
I “Før hanen galer” møter vi også en annen type ondskap, en djevelsk
ondskap gjennom Max. Han står som et eksempel på den grenseoverskridende
ondskap.
“Men på tross av den døde underkroppen, er hodet og armene levende nok,
og hadde han vært friskere, ville han ha myrda sine tre værelseskamerater for å
få mer plass”.
(Bjørneboe,
1952, s. 12)
Max var medhjelper i dr. Reynhardts leir, og han minnes tiden med fryd
og lengsel. Han vervet seg i SS som 17-åring, og SS troppene gikk igjennom hard
“mental trening”. Han fikk egentlig aldri sjansen til å bli ett menneske, men
en maskin for ett fryktelig regime.
I “Jonas” kommer ondskapen frem gjennom lærernes “overgrep” mot elevene
på skolen, igjen autoritær makt brukt mot svake mennesker. Jonas sliter med å
lese, eller rettere sagt kan han ikke lese. Lærerinnen tvinger han da til å
lese, ikke noe pedagogisk hun bare tvinger han til å lese. Etter hvert begynner
Jonas å snakke dårligere og lesingen bli ikke bedre, heller verre. Hver dag må
han igjennom samme torturen, med klassens stønning og latterhyl i bakgrunnen.
I skuespillet “Semmelweis” gjenspeiles ondskapen i det at legene
vil ikke erkjenne at det de gjør er feil. De dreper faktisk andre mennesker på
grunn av sin standhaftighet og stolthet. De er på en måte overmennesker som den
ariske rasen er i “Før hanen galer”. De har alltid rett, og er ikke i stand til å gjøre noe feil.
Semmelweis arbeider imot strømmen og taler til døve mennesker. De vil
rett og slett ikke høre på hans teorier. I stede for å ta ham seriøst gjør de
han til narr, og imens dør flere og flere fordi legene ikke engang vil høre på
Semmelweis.
Angrep på det bestående samfunnets autoritære
institusjoner
I “Jonas” kritiserer Bjørneboe som sagt skolen og skolesystemet.
Den hellige norske folkeskole. Det utløste et skred av avisinnlegg fra
skolefolk.
Han lar “salamandrene” virkelig få høre det. Jonas kan ikke lese og i stedet
for å prøve å lære ham det, blir han tvunget til å lese for hele klassen.
Presset han får både fra læreren og klassen, skal “hjelpe” han til å lese. Men
det er det motsatte som skjer, og
“salamandrene” gir opp. Da blir han sendt på spesialskole, en plass han ikke
hører hjemme i det hele tatt, ifølge den eneste pedagogiske læraren, Jochumsen.
Men boken er ikke et bilde på en enkelt lærer. Vi aner et system bak
det hele. Lærerne er underlagt skolens
regelverk og instrukser som kommer rett ifra “salamandrenes hovedkvarter”
departementet.
Karaktersystemet er også med på en umenneskeliggjøring og mekanisering
av skolen. Jonas kan for eksempel ikke fortsette ved den skolen han går på,
fordi da vil han trekke ned skolens “poengsum”. Slik som overlærer Strange
sier, når han forklare mor og far til Jonas da Jonas må over på “idioten”.
“Gode skoler får høye poengsummer, og hvor barn er dårlige, der blir
det lavere poengsummer . Og slike barn ødelegger for klassen sin, de ødelegger
for skolen sin”.
(Bjørneboe, 1955 s. 98)
Strange beviser her at han ikke er opptatt av barnets beste, men av
hvordan hans skole blir sett på av folk flest. Det er dette som er et av
hovedtemaene i boka. Jonas må over på “idioten” fordi han vil antageligvis få
dårlige karakterer senere også. Overlæreren skyver bare problemet vekk, i
stedet for å fikse det. Når problemet er ute av hans verden, trenger ikke han å
uroe seg over det. Bjørneboe angriper med andre ord opplæringen i skolen og
karaktersystemet.
I “Semmelweis” setter
Bjørneboe søkelyset på den autoritære legestanden med nebb og klør. Den gang så
legene på seg selv som overmennesker som ikke kunne ta feil. Mange mennesker døde på grunn legenes
stahet. I dette stykket minner Bjørneboe oss om selv om det er ikke noe som
tilsier at vi gjør feil kan det allikevel være feil. Det kan være flere sider
av en sak. Vi i dagens samfunn ser på oss selv som opplyste, men den dagen noe
nytt dukker opp, for eksempel en kur for kreft, blir det møtt med stor skepsis. Men vi har i alle fall lært av
gamle dager, vi prøve iallfall ting ut skikkelig før vi aviser dem totalt.
Det Bjørneboe vil fortelle oss er allmenn gyldig. I forordet til Semmelweis sier han:
” Det dreier seg ikke om å latterliggjøre et pinlig kapitel fra
medisinens historie, men om å legendegjøre et kommende stadium av
menneskeåndens utvikling: frihetens. Et århundre spiller liten rolle”.
(Bjørneboe,
1968. , forord.)
I “Før hanen Galer” angriper han et militært diktatur, nemlig “Det tredje riket”.
Han belyser nazistenes eksperimentelle forsøk på mennesker. Han
angriper Nazistenes bestående samfunnutsyn, og en av deres autoritære
institusjoner. Men dette er ikke en bok
som var ment som det, det er heller ikke temaet i boken. Bjørneboe tar nemlig
utgangspunkt i det ondes problem. Det er en bok som er like aktuell i
dag som den dagen den kom ut.
Uskyldige mennesker som blir
gjort til offer av samfunnet
Under den andre verdenskrig var det hovedsakelig
jødene som ble utsatt for de verste skrekkhandlingene, men også andre folkeslag
og funksjonshemmede. I boka “Før hanen galer” beskrive Bjørneboe de mest
bestialske handlinger som ble gjort mot fangene i konsentrasjonsleirene. Som
overskriften sier ble de gjort til offer av samfunnet. Dette var dog ikke det
generelle samfunnet, men et påtrengende samfunn som tok dem til fange og hadde
som mål å utrydde dem. Det har ofte blitt spurt om hvorfor det resterende
samfunnet brukte så lang tid på å stoppe nazistene, men et svar er vanskelig å
komme frem til.
Nazistene trodde de var overmennesker, de
øverste av all evolusjon, mens folkegruppene de gikk til angrep på var
laverestående mennesker som truet med å “vanne ut” den ariske rasen. “Før
hanen galer” er en beskrivelse av hva som ble gjort med disse uskyldige
menneskene under andre verdenskrig.
I boka ”Jonas” er det lille Jonas som blir et offer for systemet. På grunn
av hans vansker på skolen, blir han skjøvet ut på sidelinjen av skolesystemet.
Han er en “verkebyll” for det perfekte (?) systemet.
Som et problembarn blir han satt på en anstalt,
“idioten”, sammen med andre virkelige problem barn. Han blir satt i skyggen for
å glemmes, kun av den enkle grunn at han ikke kan lese. Systemet har satt ham
på sidelinjen, et uskyldig barn som ikke kan lese. Et system personifisert
gjennom lærerne, som tror det har gjort det som er riktig for han og klassen.
Det er derfor Jonas blir et offer for systemet,
han passer enkelt og greit ikke inn med de andre.
I “Semmelweis” er det pasienten som lider, faktisk blir
myrdet, av legene. Uskyldige mennesker som kommer til en institusjon for hjelp,
blir offer for legene, smittebærerne.
Legene står på sitt og mener at sykdom ikke kan smittes slik, selv om
Semmelweis har bevis for det. Det tar 20 år før det går opp for legene at
Semmelweis hadde rett, og i mens har uskyldige mennesker i 10000tall død på
grunn av dem.
Uskyldige mennesker blir offer nettopp fordi de er uskyldige. Det er et
autoritært system som står bak det hele og dem det ikke passer for systemet å
ha, blir dumpet, slik som i Jonas. I “Semmelweis” har det ikke med at autoritetene “dumper”
pasientene. Legene vil bare ikke innse
at de har tatt feil og er skylden i at så mange døde av barselfeber. Under
andre verdenskrig var det et militært regimes skyld at så mange uskyldige
mennesker ble drept. Ondskapen og egoismen i mennesket fører til at mange blir
offer for andre. Maktmenneskenes ofre er alle avvikere på en eller annen måte.
Vi kan
bare se oss omkring i verden. Regimer påføre mange mennesker undertrykking og
tar fra dem ytringsfriheten. Menneskets egoisme fører til at vi kan utrette de
mest bestialske ting. Som Heidebrandt forklarer grunnen til at han er med i
Waffen SS:
“Jeg medgir at jeg er maktsyk og begjærlig
“
(Bjørneboe, 1952
s. 131 i Før hanen galer)
Mennesker som har makt over andre, blir ofte selv umenneskeliggjort
gjennom ondskapen de utøver overfor de svakere. Vi tror på det gode i
mennesket, men ofte blir det onde i mennesket bli aktivisert. Og det onde
mennesket vil som oftest oppnå makt, da hender slike situasjoner som Bjørneboe
beskriver.
Etterord:
Bjørneboes verk er like aktuelle i dag som før. De påminner oss om
ondskapen som lever i verden og de sterke autoritetenes makt.
Bøkene passet meg veldig godt og
et var veldig spennende litteratur.
Primær litteratur: -
Semmelweis (1968)
-
Jonas (1955)
-
Før hanen galer (1952)
Sekundær litteratur: - Jens
Bjørneboe; Mannen, myten og kunsten
(1984)
- Norske forfattere i nærlys;
Bjørneboe (1974)
Kilder: - www.litteraturnettet.no
- www.google.com
- Artikkel i Aftenposten
25/10-1952; http://www.aftenposten.no/alex/litterat/forfatte/bjornebo.htm