Artikkel om litteratur fra ca. 1890 til 1940

Rundt 1890 starter en ny periode i norsk litteratur. Knut Hamsuns foredrag banet veier for en ny og mer psykologisk litteratur i stedet for den samfunnskritiske realismen som dominerte med de fire store: Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie. Med Hamsuns Sult og Pan innledes modernismen i norsk litteratur, men etter 1905 vendte dikterne tilbake til en mer realistisk skrivemåte.

Fra ca 1890 går det to parallelle linjer i norsk litteratur; en tradisjonell og en modernistisk linje. Mesteparten av diktning fra 1905 til 1940 er tradisjonell diktning som kan forstås ut fra fornuft, samt at uttrykksform og språk er tradisjonell. Først på 30-tallet dukker det opp modernistisk litteratur med Rolf Jacobsens Landskap med gravemaskiner. I arkitektur og malerkunst slo modernismen derimot gjennom på en helt annen måte.

Modernisme kan defineres som en kunstart som bryter med det tradisjonelle, og som ikke kan forstås med fornuft, men gjennom følelser og intuisjon. Edvard Munch revolusjonerte malerkunsten gjennom sin symbolisme og ekspresjonisme. I stedet for fotografisk gjengivelse av personer og miljø, brukes symboler gjennom fargebruk og uvanlig strektegning. Angst og sjalusi formidles gjennom grønne og rødlige farger samt innhule ansikt og store øyne. Ulike kvinnetyper symboliseres gjennom hvitt og rødt; madonna og skjøge.

Perioden 1890 til 1905 kalles ny-romantikken i norsk litteratur, og kjennetegnes av skildringer av det ”ubevisste sjæleliv” (Hamsun) og det irrasjonelle mennesket. I Hamsuns Sult beskrives en hovedpersons irrasjonale innfall i en sultsituasjon. Vi vet ikke hvor han kommer fra, og samfunnet rundt han er uinteressant. Det er heller ingen samfunnskritikk i verket. Hovedpersonen er tydelig opptatt å holde en borgerlig fasade i sin fattigdom, og derfor pantsetter han sine klær for å gi penger til en fattig. Håpet er å skrive for avisen for å få penger. Romanen slutter med at hovedpersonen reiser fra Kristiania.

I Hamsuns Pan møter vi Løitnant Glahn og den uoppnåelige og lunefulle kvinnen Edvarda. Her skildres naturen i all sin mystikk og romantiske vendinger i et poetisk språk. Glahn er harmonisk og i balanse i naturen, og lever kun av jakt og fiske. Han skyter bare så mye som han trenger, men etter hvert som hans kjærlighetsforhold bringer han i ubalanse, skyter han mer enn han spiser.

I omgang med sivilisasjonen og Edvarda blir han derimot usikker, og får mange mer eller mindre irrasjonelle innfall som fører til pinlige episoder. Han kaster Edvardas sko ut i sjøen, ler hysterisk av doktoren, spytter Baronen i øret og skyter seg i venstre fot i ren sjalusi. Disse hendelsene beskriver Glahns indre ubalanse og ”ubevisste sjæleliv”.

Romanen er typisk ny-romantisk gjennom sin naturmystikk, psykologiske skildringer og sin ”jeg-form”. Historien fortelles i ettertid mens Glahn i India. På denne måten uttrykkes også den orientalske dragningen som er typisk for ny-romantikken. Glahn mottar et siste brev fra Edvarda med to fjær han hadde gitt henne, og forsøker å skrive seg ut og ferdig med kjærlighetsforholdet. I stedet skriver han seg inn i en dyp depresjon og alkoholmisbruk. Siste del av roman er en epilog fra hans engelske kamerat som forteller at Glahn er død i en jaktulykke.

Sigbjørn Obstfelder er en annen typisk ny-romantiker, og regnes som forløperen for modernismen i lyrikken. Hans mest kjente dikt er utvilsomt Jeg ser der jeg-personen tydelig står på utsiden av sivilisasjonen og konstaterer at ”her er så underlig” og at han ”..må ha kommet på feil klode”. Verseformen mangler fast rim og rytme, og strofeformen varierende. ”Fjerne kirketårn” kan tolkes som at sekulariseringsprosessen har redusert religionens betydning og innflytelse, mens ”høye huse” og ”tusende vinduer” uttrykker jeg-personen fremmedfølelse. ”Blodige sol” og ”ludende heste” kan ses i sammenheng med krig og en undertrykt arbeiderklasse.

Gjentakelsen ”jeg ser..” brukes hele 10 ganger, og endres til ”jeg er…” i nest siste verselinje. På denne måten uttrykkes jeg-personens fremmedfølelse som tilskuer til bysamfunnet og sivilisasjon. Mange har tolket diktet som et angrep på industrisamfunnet, mens andre tvert i mot har påpekt Obstfelders beundring for teknikk og ingeniøryrket.

Etter 1905 kom en ny diktergenerasjon som dannet en ny skole med en mer realistisk diktning kalt ny-realismen. De fire store døde alle i løpet av 6 år, og Undset, Duun og Falkberget debuterte; og også Hamsun gikk over til å skrive mer virkelighetsnær diktning. Det var nettopp for denne diktningen han fikk Nobels litteraturpris i 1920 etter romanen Markens grøde..

Den gamle forfattergenerasjonen var i stor grad rekruttert fra embetsmannsstand og overklasse, mens den nye generasjonen forfattere kom fra ulike samfunnsklasser. Dette førte til et langt bredere emne- og miljøvalg der bønder, fiskere og arbeidere kom inn i litteraturen.

Ny-realismen var imidlertid langt mindre samfunnskritisk enn den gamle realismen fra 1870 til 1890, og kan betegnes som en etisk realisme der en skildrer mennesker i valgsituasjoner. Mange av forfatterne skrev brede fortellinger med historisk perspektiv, og beskrev utviklingen gjennom generasjoner; blant annet Undsets Kristin Lavransdatter og Duuns Juvikfolket.

Arbeideren kom også inn i litteraturen. Allerede Per Sivle hadde på 90-tallet skrevet den første arbeiderromanen Streik, og med Falkberget kom skildringer fra gruvemiljøen på Røros (Den fjerde nattevakt.) Mange av dikterne ble påvirket av sosialistiske og kommunistiske ideer som Arnulf Øverland, Nordahl Grieg og Rudolf Nilsen. Øverland og Nilsen er kjent for sine politiske kampdikt og sin fasinasjon for den første arbeiderstaten Sovjet. Øverland tok et oppgjør med kommunismen på 30-tallet da Stalins utrensinger ble avslørt, mens Nordahl Grieg forsvarte Moskvaprosessene, der Stalins motstandere ble dømt og henrettet, og forble kommunist til sin død i 1943. Rudolf Nilsen døde i 1929, og var glødende kommunist til sin død.

Knut Hamsun var en innbitt motstander av industrisamfunnet, kvinne- og arbeiderbevegelse. Mange av hans figurer er eventyrer og vandrere. Et eksempel er her August-triologier der hovedpersonen er en vandrer og eventyrer.

Hovedpersonen Isak i Markens grøde er imidlertid en helt annen karakter. Isak går rett og slett ut i skog og rydder seg en gård, og blir en fremgangsrik og selvstendig bonde som kan stå som symbol på Hamsuns aversjon mot industrisamfunnet. Selv når Isak får tilbud om å tjene penger i forbindelse med gruvedrift og bygging av telefonlinjer sier han nei. Isak vil dyrke jorden, og ser ikke nytte av penger. Romanen er da også kalt jordbrukets evangelium.

Et paradoks er at Hamsun tydelig hadde sans for moderne redskaper i jordbruket. Dette ser vi tydelig i Markens grøde, og ikke minst han selv var en av de første i Norge som investerte i traktorer på sitt gårdsbruk Nørrholm. Et høydepunkt i Markens grøde er når Isak kjøper slåmaskin. Beskrivelse av hans stolthet gir Isak et nesten overmenneskelig preg når han etter å ha demonstrert ”underet” stiger ned på jorden for å se hvordan ”mon menneskene må ha det”.

Hamsun hatet industrisamfunnet, men forherliget industrisamfunnets produkter; slåmaskinen og traktoren. I Segelfoss by kommer hans aversjon mot ”dåsemat” (hermetikk) frem. Bonden skal dyrke sin egen mat, ikke kjøpe den. Arbeidsledige skal dyrke jorden; ikke utvandre til USA. Hamsun ble nazist under krigen, og mange vil hevde at en ser sporer av dette i hans romaner og forherligelse av jordbruket og det før-industrielle samfunnet, men dette er etter min oppfatning en tvilsom lesning av Hamsun. Hans aversjon mot England og det britiske imperium ble skapt etter Boerkrigen, og hans opphold i USA gjorde han reaksjonær i forhold til det moderne industrisamfunnet.

Av andre kjente forfattere vil jeg særlig fremheve Rudolf Nilsen, Arnulf Øverland og Nordahl Grieg, som jeg har nevnt tidligere. Nilsen formidlet sin kjærlighet til arbeiderklassen og Oslo-øst blant annet i ”Storbynatt”. I dette diktet beskriver han alkoholisme og prostitusjon i ”de asfalterte dybder” med kjærlighet. ”Varm av lykke” vandrer han i arbeiderklassens bydel som skinner ”som valset by.”

Nilsen uttrykker også sitt hat til klassesamfunnet i En gategutt, og håpet om en sosialistisk revolusjon organisert på leninistisk vis formuleres i Revolusjonens røst. Han appellerer til ”de beste”, ”de bitre og steile” og ”gudløse, stolte” som ikke er villig til å ofre alt for sosialismen.

Mens Hamsun skled inn i nazismen, advarte Øverland og Nordahl Grieg mot nazismen og en kommende krig. Øverlands dikt Du må ikke sove (1935) er en sterk appell om å stoppe den kommende katastrofen. I diktet taler en tysk fanger til diktets jeg i drømme, og avsluttes med appell om at ”Europa brenner”. Øverland ble selv krigsfange under krigen, og satt på Grini og i Sachenhausen på grunn av sin illegale krigslyrikk.

Nordahl Grieg skrev Til ungdommen som er en appell om å bekjempe ”krig med ånd” og forsvare ”menneskeverd”. Nordahl Grieg deltok selv i krigshandlinger i Norge i aprildagene i 1940. Han ble drept over Tyskland i 1943 da han deltok som journalist på et engelsk bombefly som ble skutt ned.

På 30-tallet var det en heftig kulturdebatt der kulturradikalere stod mot konservative kristne. Øverland holdt foredraget Kristendommen – den tiende landeplage i Studentersamfunnet i 1933, og ble anmeldt av Ole Hallesby for blasfemi. I foredraget fremstilles Gud som ond og grusom, og mennesket som lydig, åndssløvt ”og kristent”. Øverland ble tiltalt, men frikjent.

De konservative forsøkte å stoppe litteratur som var ikke var ”skjønn” og som fremstilte umoral. Hoels roman Syndere i sommersol, og prevensjonsveiledning ble forsøkt stoppet ble kritisert. Kulturstriden kulminerte med Hallesbys radiotale i 1952 der han advarer mot helvetes pinsler, noe som skapte den såkalte helvetesdebatten.

På 30-tallet dukket det dessuten opp mer modernistisk litteratur med blant annet Rolf Jakobsens Landskap med gravemaskiner. Her beskrives gravemaskiner som ”spiser av markene mine”, noe som kan tolkes som en angst for det moderne industrisamfunnets ødeleggelser av natur. Diktet er skrevet på moderne form uten fast rim og rytme. For første gang blir ……………………………..

Lykke til videre med skriving. Dette begynner å bli for langt allerede, så et utvalg av dette vil passe; pluss en avrunding og avslutning . Dette er skrevet ut fra eget hode, og derfor er kilder ikke oppgitt. Bruker dere kilder, må disse oppgis i og etter teksten.