Ny-romantikken (ca. 1890-1905)

Generelt:

· Nyromantikken kan sees som en reaksjon på realismens sosiale engasjement og problemdiktning.

· De nyromantiske dikterne vendte seg innover for å beskrive "det ubevisste sjeleliv" og "det indre mennesket".

· Ny-romantikerne forherliget landliv på bekostning av byen, interesserte seg for personlige problemer i stedet for sosiale og politiske sp¢rsmål (som realistene satte under debatt) og hadde sans for mystikk, dr¢mmer og lengsel.

· De fleste genrer ble dyrket, men f¢rst og fremst dikt og novelle.

Kjenntegn ved den nyromantiske litteraturen:

Ø Skrev om de erotiske kreftenes betydning på sinnet

Ø Dette ble ofte skjult i symboler ( Eks. ”Jorden drar”)

Ø Naturen og naturmystikk spiller en stor rolle ( jfr. romantikken)

Ø Kan tolkes som en reaksjon på sivilisasjonen og jakten på det materielle (jfr. romantikken)

Ø Naturen er det friske, opprinnelige og ekte

Ø I naturen kan fantasien og følelsene komme frem

Ø De undertrykte instinktene kan utfolde seg

Ø Opptatt av det mystiske og eksotiske

Ø Handling lagt til orientalske miljøer og de norske skogene

Ø Kvinnen i nyromantikken:

Ø Gåtefull, erotisk, uoppnåelig

Ø Sterkt preget av sitt kjønn

Ø Madonna og skjøge ( Munch)

Ø Hennes plass var hjemme

Ø Et tradisjonelt (reaksjonært) kvinnesynet i kontrast til realistenes vekt på kvinnesak (Ibsen)

Ø Tendens til kvinnehat ( Strindberg svensk forfatter)

Lyrikken:

Ø Jeg- orientert ("Jeg ser")

Ø Skildrer det subjektive og det tilfeldige i en stemning eller følelsesutbrudd

Ø Forklarer ingenting, angriper ikke

Ø Hensikten er å få frem en stemning

Ø Formen er friere og mer moderne

Ø Innhold / stemning er preget av fremmedfølelse, angst, livslyst og romantiske drømmer

Ny-romantiske forfattere:

Knut Hamsun (1859 – 1952) markerte seg i forhold til realistene gjennom sine foredrag der særlig Ibsens diktning ble slaktet som politisk typediktning. I artikkelen ”Det ubevisste Sjeleliv” stilte han krav til litteraturen. Litteraturen skulle:

Ø vise det individuelle; ikke det typiske

Ø gå inn i mennesket og beskrive det enkelte menneskesinnet (sammensatt og underlig)

Ø registrere de ulike bevegelsene i sjelelivet

Ø gjengi underbevisste reaksjoner

Ø beskrive ”blodets hvisken og penpipenes bønn, hele det ubevisste sjeleliv” (Hamsun)

Knut Hamsun ønsket en ny romanform som skulle:

Ø være subjektiv

Ø beskrive hovedpersonens tanker (indre monolog) og deres opplevelser av naturen

Ø skildre individualiteter

Ø innføre jeg-formen ("jeg" i sentrum) (3.persons–synsvinkel bare hos hovedpersonen)

Ø Personene var preget av:

Ø merkelige, irrasjonelle innfall

Ø sine impulser

Kinck:Noveller

Ga ut novellesamlingen ”Flaggermusvinger” Eventyr vestfra (1895), og skapte en moderne eventyrform med denne samlingen. Eventyrene er stedfestet til Vestlandet.

Ø Realismens ide om at menneskets bakgrunn er viktig, sees i denne samlingen

Ø Personene er en del av naturen (de er selv natur)

Ø De er underlagt primitive impulser, drifter og uforløste lidenskaper

Ø De går ikke, men springer, raser eller danser

Ø Bakgrunnen er årsakene til at personene er som de er

Ø Bakgrunnen er naturen:

Ø Knugende fjordlanskap og isolasjon mellom fjellene

Ø Det er ikke de individuelle trekkene som er viktig for forfatteren

Ø Noe driver dem

Ø Det overnaturlige finner vi her som i eventyrene, men her finner vi det i menneskenes følelser (f. eks. dårlig samvittighet, en mann ”ser” uhyrer , får hallusinasjoner på grunn

av samvittigheten sin)

Ø Bruker symboler:

Ø felen er kjærligheten, romantikkens eller erotikkens instrument

Ø fuglen står for rede – kjærlighet; tomme reder symboliserer kjærlighetssvik

Ø Viktige temaer som går igjen er lengsel og angst ( dødsangst, livsangst og seksualangst)

Kinck ga ut novellesamlingen ”Fra hav til hei” i 1897 og er en folkelivsskildring fra Setersdalen. Fellestrekk:

Ø Nysgjerrigheten på den ensomme fjellgården fører til døden

Ø Humor er et viktig virkemiddel.

Kinck søkte etter en ”folkesjel” skapt av norsk natur og norske forhold. Han skildret mennesker fra avstengte bygdemiljø, med sinn som ble ødelagt av små forhold og voldsom natur. (Eks. "Den nye kapellanen")

Sigbjørn Obstfelder (1866- 1900): Vår første modernist (lyrikk)

Født i Stavanger 21.november 1866

Ø Opptatt av sosiale spørsmål

Ø Lite opptatt av materielle goder, men han forstod de fattiges problemer

Ø Kritisk til partipolitikernes fraser

Ø Hans oppgave var å fordype seg i menneskesjelen

Ø Hadde brå omslag fra glede til pessimisme

Ø Fikk et anfall av sinnssykdom i 1891

Ø Reiste til Paris og Brûgge etter at han var friskmeldt

Ø Ga ut ”Digte” i 1893 (mange av diktene var fra 1890-91)

Ø Utvikler et nytt virkelighetsbegrep: ”jordlivet”- liv på andre kloder?

Ø Særlig etter sinnssykdommen ble han opptatt av:

Ø Dødsstemninger

Ø Undergangsstemning

Ø Fremmedfølelse på jorden

Ø ”Jeg ser” (1892)

Ø Beskriver forventning som er blitt til skuffelse

Ø Menneskenes verden er overflatisk

Ø Fremtidsvisjon – anonyme boligblokker

Ø Dikteren føler seg isolert og står utenfor

Ø Det ytre kan tolkes som bilde på sjelelig tilstand

Ø Beskriver fravær av livskvalitet i livet

Ø Det trekker opp til uvær (konkret)

Ø Viser katastrofestemningen, angst for undergang?

Ø Virkemidler som går igjen:

Ø Parallellismer (uttrykksmåte som blir gjentatt med litt andre ord, forsterkende effekt)

Ø Gjentagelser av ord

Ø Mange enkle helsetninger, gjerne parvise

Ø Ulik verselengde

Ø Få enderim, friere form og rytme

Mange mener at grunnen til at han brøt med tradisjonelle regler, var at han mente at verden ikke er fast, og dermed skal heller ikke diktet være fast!!