[6] Moderniteten

Nyere tid og kritisk tenkning (Hovedområder, fra læreplanen)

Hovedområdet nyere tid og kritisk tenkning handler om framveksten av industrisamfunnet og industrialiseringens betydning for mennesker og samfunn. Det dreier seg om ideologiske brytninger i perioden. Utviklingen av historievitenskapen og hvordan ulike historieforståelser og filosofitradisjoner har preget menneskers identitet og kultur, individuelt og kollektivt, inngår i hovedområdet. Det handler også om hvorfor kritisk tenkning er viktig innenfor historievitenskap og filosofi.

 

Nyere tid og kritisk tenkning (Kompetansemål, fra læreplanen)

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne

 

6.1. Moderniteten

Epoken nyere tid starter med: nasjonalstatens framvekst, den franske og den engelske revolusjonen, den organiserte økonomiske vekst og utviklingen av klassesamfunn.

En bedre karakteristikk for epoken er moderniteten. Det handler om: Industrisamfunn, den kapitalistiske produksjonsmåte, ideologier og samfunnskritikk.

 

Modernitetens produksjonsmåte er først og fremst kapitalisme. Man kunne tjene penger og bli rik hvis man produserte varer og fikk selge med fortjeneste. Menneskets behov for varer ble utvidet; bearbeidende industri frambrakte nye varer. Forbruket og omsetningen økte. Folk fikk arbeid i fabrikker og lønn for strevet. Arbeiderne ble flere og solgte sin arbeidskraft mot lønnsinntekt. Bedriftseierne eide produksjonsmidlene og styrte produksjonen; fortjeneste og profitt lot seg opparbeide. Penger ble til kapital og kapitalen ble akkumulert og reinvestert. Samfunnets konkurranse tvang den enkelte bedriftseier til å holde nede kostnadene (blant annet lønn, forbruket) for å kunne berike seg selv og vinne i konkurransen. Kapitalistene og arbeiderne ble til klasser av mennesker med motstridende interesser. Hvor mye av omsetningen skulle gå til lønn og arbeidsmiljø? Og hvor mye skulle gå til profitt og reinvestering? Noen måtte holdes nede for at andre skulle komme seg fram. Hva er bestemmende for klassekonflikten: Kapitalistenes herredømme og maktutøvelse? Eller konkurranseøkonomien (markedene) og dens tvang til ”vinn eller forsvinn”?

Forholdet mellom arbeid og kapital, arbeiderklasse og kapitalistklasse, ble til kampsoner både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Samtidig var kampsonene også en relasjon for gjensidig avhengighet: Arbeidere og kapitalister trenger hverandre.

6.2. De fremste filosofene

Et lite utvalg: Hegel, Kierkegaard, Darwin, Freud, Bruke, John Stuart Mill, Marx og sentrale personer innen sosialfilosofien.

 

Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770-1831) lot seg begeistre av den franske revolusjonen (1789) og erklæringen om at alle mennesker har ”naturlige, umistelige og hellige rettigheter” – som blant andre frihet til: tale, trykke, tro, eiendomsrett og rett til å gjøre motstand mot undertrykkelse. ”Åndens fenomenologi” (1807).

Hegel ble begeistret av den franske revolusjonens ideer: frihet, likhet og brorskap. Hegels historiefilosofi er barn av Opplysningstiden og har begreper om endring, utvikling, framskritt – og kamp mellom motsetninger. Den dialektiske bevegelse: tese, antitese og syntese. Den historiske utvikling har mye til felles med en samtale (Sokrates) der et standpunktene brytes med sine motsetninger – og til slutt forenes til et helt nytt standpunkt – som blir til en ny tese. Historien er en dialektisk samtale i stort format. En bedre verden skulle skapes. Historien går framover til det bedre i form av en dialektisk prosess. Det er fornuftens natur å tenke i dialektiske mønstre.

 

Opplysningstidens frihet er ensidig; den franske revolusjonen avfødte da også sin motsetning i form av terroren. Frihetsbegrepet var individualisme og ikke samfunnsmessig (samhold).

Hegel mente å ha funnet syntesen mellom liberalisme og konservatisme. Den liberale tese: Individ og fornuft står over samfunn og tradisjon. Den konservative tese: Tradisjon og samfunn står over fornuft og individ.

Hegels syntese: tradisjonen er fornuftig og individet er sosialt.

Mennesket går dannelsens vei = smertens vei og modning gjennom kriser. Refleksjon er en frigjøringsprosess hvor man prøver seg fram via dialektikkens lover. Dialektisk tenkning er saksorientert tenkning: Det er manglende ved en posisjon som driver oss videre til en sannere posisjon. Vi er styrt av saken. Fra posisjon (tese) via negasjon (antitese) til økende rasjonalitet (syntese = absolutt viten). Sannheten ligger i helheten eller totaliteten (Platon).

Hegel ville oppheve (aufheben) en posisjon (tesen) ved å heve posisjonen opp på et høyere nivå. Man tenker altså ”negativt”: en kritisk bevaring av en posisjon innenfor en annen og høyere posisjon.

 

Hegel tar avstand fra både individualisme og kollektivisme – fordi de begge er abstraksjoner.

Hegels frihet er positiv = å forstå det historiske fellesskapet og dernest realisere sin rolle i dette fellesskapet. Statens vilje er menneskets vilje.

Hegels filosofi utgjør en helhet om historiens gang. Historien er et stort system. Individet blir lite. Først på 1980-tallet kommer en grunnleggende reaksjon fra Postmodernismen mot Hegel.

 

Søren Kierkegaard (1813-1855) er blitt kalt Nordens fremste filosof. Samlede verker er på 20 bind, og det meste ble skrevet i perioden 1843-1846: ”Enten-Eller”, ”Frygt og Bæven”, ”Begrepet Angest”, ”Philosophiske Smuler”, ”Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift…” –

og de to siste: ”Sygdommen til Døden” (1849) og ”Øjeblikket” (1855).

 

Utgangspunktet var en kritikk av Hegels nedvurdering av enkeltmennesket, hiin enkelte. Kirkegaards magistergrad ble tatt på Sokrates, og han står for eksistensialisme – gjennom egne valg skaper vi oss selv. Sannheten er subjektiv! De tre stadiene (eksistensmåte) på livets vei: det estetiske, det etiske og det religiøse. Estetikk = sansning, fornemmelse (opplevelser, nytelse). Etikk = evnen til å foreta forpliktende valg. Den etiske fortvilelsen: ”det finnes ikke ett riktig valg for alle mennesker”. Religiøs = spranget inn i den objektive verden, det evige og allmenne, troen på gud, trygghet.

 

Grublende og selvransakende – omkring skyld og angst. En myndig og selvbevisst holdning – med trang til individuell frihet og autonomi. Meningen med livet er å skaffe seg stadig dypere innsikt i ”hva det vil si å leve”, en mer egentlig eller autentisk eksistens.

Kritikk av massesamfunnet. Demokrati ble av Kierkegaard oppfattet som demagogi. Troen på det danske opplyste enevelde, militant antidemokrat.

 

Charles Darwin (1809-1882) skrev utviklingslæren ”Om artenes opprinnelse” (1859) som ville forklare all artsmessig utvikling: naturlig variasjon, kampen for tilværelsen og dermed også ”det naturlige utvalg”. Konkurransen som et sunnhetstegn i samfunn og natur. Hvorfor? Jo, fordi taperne ikke bø ha livets rett – fordi tapere blir snyltere på andre. Sosialdarwinisme.

”Om menneskets avstamning” (1871): Store likheter mellom mennesker og aper som har utviklet seg fra en felles stamfar.

 

Sigmund Freud (1856-1939) skrev en banebrytende teori om menneskesinnet, psykologi: over-jeg (superego), jeg (ego) og det (id), ”Ubehaget i kulturen” (1929). Psykoanalysen.

Hovedvekst på å fortrenge og på det ubevisste. ”Jeg-et og det-et” (1923). Freud hadde et mekanistisk menneskesyn. Grunnkraften ligger i lysten og begjæret, libido.

Menneskets naive egenkjærlighet, seksualteorien.

 

Edmund Burke (1729-1797) og ”Tanker om revolusjonen i Frankrike” (1790). Samfunnet er et ”organisk økosystem” (arbeidsdelt og funksjonelt legeme) basert på en generasjonskontrakt som er mer enn en naturrettslig samfunnskontrakt. Politikk for tradisjon og små endringer (reformer) som justerer kursen. Konservatismen fryktet den radikale revolusjonen som tilstrebet fundamentale omveltinger; derfor bare skrittvise og små endringer. Staten gis her mer ansvar og bredere plass i samfunnet enn det som liberalismen stod for i sin klassiske utforming. Konservatismens ønske om en sterk stat for å sikre markedsøkonomien og dens fundamentale frihet og rene konkurranse.

 

Alexis de Tocqueville (1805-1859) og ”Om demokratiet i Amerika” (1840). Fryktet passivitet og likegyldighet, visjonen var ”frihet under ansvar”. Forandre for å bevare, såkalt gradualisme.

Konservatismen (tradisjon) ble et begrep umiddelbart knyttet til den franske revolusjon, en reaksjon og en reaksjonær ide overfor større omveltinger som ødelegger for tradisjon, den tilpassede orden og den etablerte tilhørighet.

 

John Stuart Mill (1806-1873) og ”Om friheten” (1859). Viderefører Jeremy Benthams nyttefilosofi (utilitarismen): ”størst mulig lykke for flest mulig” og Adam Smiths markedsøkonomi. Han åpner for en mer aktiv stat til beste for ”de verdig trengende”. Sosialliberalisme, sosialpolitikk.

 

Karl Marx (1818-1883). Den industrielle revolusjonen og de teknologiske oppfinnelser og framskritt skaper samfunn med fabrikker, og det oppstår klassesamfunn. Marx skrev en rekke samfunnskritiske bøker hvor hovedmotivet var et ”politisk nei til kapitalisme og klassesamfunn”: Verden skal ikke bare fortolkes, men ikke minst forandres!

 

Marx var først opptatt av filosofi: ”Økonomisk-filosofiske manuskripter” (1845), ”Teser om Feuerbach” (1845), ”Den tyske ideologi” (1846) og ”Filosofiens elendighet” (1847): Den dialektiske og materialistiske historieoppfatning. Marx materialiserer Hegel. Religion er opium for folket.

Samfunnets basis er økonomien, og denne er i siste instans bestemmende for menneskets liv.

Programskriftet ”Det kommunistiske manifest” (1848) om ”arbeidere i alle land foren eder”, solidaritet og revolusjon og kampen mot den private eiendomsretten. Arbeiderklassen er historiens drivkraft – mot overklassen og borgerskapet. Klassekampen oppstår på grunn av den voksende motsetning mellom klassene – som fører til utbytting, undertrykkelse, avmakt og fremmedgjøring. Kapitalisme er den nye produksjonsmåten som gjør at penger og kapital kan akkumuleres, og rikdom samles dermed opp på eiernes hender. Produktivkreftene og produksjonsforholdene er samfunnets basis.

 

Sosialismen er ment å være et likhetssamfunn basert på solidaritet. Industrialiseringen av de europeiske samfunn vokste fram til ulike tider og i ulikt tempo. Industrikapitalismen ble en hovedkraft i næringslivet, og den skapte en voksende arbeiderklasse som stod fjernt fra borgerskapet som på sin side kunne livnære seg på profitten fra det arbeidende folk. Borgerskapet var en del av den liberale frihetsideologien, mens arbeiderklassen stod for et sosialistisk likhetsideal.

 

”Grunnriss til kritikk av den politiske økonomi” (1859) og “Kapitalen“ (1867) var de to hovedverkene hvor Marx videreførte den hegelske logikk (dialektikken) i sine bøker om samfunnsøkonomien. Denne ble brukt mot det kapitalistiske samfunn som han mente var urettferdig, tuftet på privat eiendomsrett, og som system skapte den kriser for  arbeiderne.

 

Eduard Bernstein (1850-1932) mente begrepene om klasse og krise var for grovkornet og for lite empiriske; begrepene var for abstrakte for virkeligheten. Han skrev ”Sosialismens forutsetninger“ (1899) som er reformisme og revisjon av marxismen. Bernstein ønsker den parlamentariske vei til sosialisme. Poenget er at den politiske staten kan bane vei for et solidarisk likhetssamfunn. Kapitalismen kan tøyles, krisene dempes. Bernstein mente de politiske partiene og fagbevegelsen bør være hovedaktørene – sosialdemokrati.

 

Rosa Luxemburg (1870-1919) la hovedvekt på masseaksjon (særlig generalstreik) i kampen for sosialisme: bevisstgjørende, mobiliserende og tvingende overfor kapitalistene. Likte lite elitedannelse, byråkratisering og demokratisk sentralisme. Denne antiautoritære sosialismen fikk et visst gjennomslag i og med Spartakus som også var antibyråkratisk og forfektet en såkalt rådssosialisme.

 

 

 

Oppgave

Hva er Hegels dialektikk?

 

Oppgave

Innvendinger mot Hegel: konservativ? totalitær?

 

Oppgave

Hva slags menneskesyn finner vi hos Kierkegaard?

 

Oppgave

Hvorfor er Darwin og Freud sentrale skikkelser i filosofihistorien?

 

Oppgave

Lag et foredrag om Karl Marx som filosof og politiker.