[2] Antikken
Antikken og samtalen (Hovedområder,
fra læreplanen)
Hovedområdet antikken og samtalen dreier seg om
utviklingen av kulturene rundt Middelhavet. Naturfilosofien og den athenske
filosofien om menneske og samfunn inngår i hovedområdet. Det handler om de
første historiske beretningene menneskene skapte og hva beretninger betyr i
historieforskning. I hovedområdet er filosofisk samtale og begrepsutvikling
sentralt.
Antikken og samtalen (Kompetansemål,
fra læreplanen)
Mål for opplæringen er at eleven skal kunne
Ontologi – lærende om det værende, naturfilosofisk spekulasjon.
Befolkningen i Hellas bosatte seg på steder som etter hvert vokste til byer. Athen var den største av bystatene (polis) med omkring 300.000 mennesker på 400-tallet før Kristus. Folket (demos) var lagdelt: den største andelen kvinner, barn og slaver + utlendinger + en mindre andel frie menn. Samfunnet var hierarkisk, nemlig inndeling av folk etter rang og status. Jordbruk og handel. Den sosiale lagdeling rangerte forholdet herre og slave. De utstøtte ble landsforvist.
De greske eneherskerne var ofte tyranner. Kravet om demokrati oppstår blant annet som et svar på misnøyen med tyranniet. Pengeøkonomi og handel førte til uro, større sosiale konflikter og motsetninger. Folket ville ha lov og likeverd.
Folket var uten ”medfødte rettigheter”, det juridiske som allment prinsipp manglet, men man kunne vise sin dyd (arete) i sin sosiale rolle – når man ”duger som menneske” og finner sin plass i fellesskapet. Antikken kalles gjerne en antroposentrisk periode (mennesket i sentrum).
De frie menn (ca 40.000 av 300.000) organiserte seg og fant sin styreform der makt og ansvar ble fordelt. Vi snakker gjerne om intimsamfunn der frie menn kunne styre direkte. Et slags deltakerdemokrati som kunne minne om en storfamilie. Denne maktens tredeling ble slik: folkeforsamlingen (storting) – der vanligvis inntil 4000 over 20 år møtte 10 ganger årlig, rådsforsamlingen (regjering) med 500 medlemmer (loddkasting) over 30 år og folkedomstolen (domstol) – med 6000 medlemmer som hadde avgjørende kontrollansvar.
Når omkring 10 % var frie og omkring 35 % slaver, snakker vi om et ufullstendig folkestyre. Politikk var også en livsform (talekunst, argumentasjon) som krevde at deltakerne hadde omfattende folkeopplysning når de møtte i folkeforsamlingen som fungerte som et allmøte. Prinsippene om maktfordeling og folkesuverenitet lever videre i det norske folkestyret.
Det athenske deltakerdemokratiet fungerte best som et kulturelt fellesskap. Det var krevende på den måten at man forventet høyere allmennutdannelse.
2.3. Den systematiske
samtalen
I neste periode (fra 450 f.Kr.) trer mennesket i sentrum og man snakker om epistemologi – læren om kunnskapen – den antroposentriske periode hvor tanken er kastet tilbake til mennesket som re-flekterer. Spørsmål knyttet til etikk og politikk, og kunnskapskritikk.
Mennesket erkjenner og handler.
Sofistene er vismenn som tar seg av folkeopplysningsarbeidet – de var på samme tid intellektuelle, betalte lærere og journalister. De var lærere i det som var spesielt viktig for politikken: talekunst, veltalenhet, argumentasjon, samfunnslære, menneskekunnskap osv. Skeptikere: Vi kan ikke vite noe sikkert. Ingenting er rett. Makt skaper rett. Sofistene ble lærere i argumentasjonsknep, slik at sofistenes kunder ble lært opp til å vinne diskusjoner. Sofistenes retorikk: Hvordan man former sitt språk for å vinne tilhørerne for seg og sin sak. Overtalelse = ordkløveri, luring, reklame, propaganda, manipulasjon. Sofistene – filosofer, samfunnsvitere og kunnskapsteoretikere: relativisme og absolutisme, rett og makt, egoisme og altruisme, individ og samfunn, fornuft og følelser.
Retorikken er opphavet til psykologien.
Gorgias (483-374 f.Kr.) som den fremste hevdet at moral (etikk) og lov (rett) er relative. Det finnes ikke noen absolutt sannhet. Den enkeltes personlige oppfatning er såkalt appellinstans og styrer smak og behag.
Protagoras (481-411 f.Kr.) hevdet at ”mennesket er alle tings mål”. Dette er en slags kunnskapsteoretisk perspektivisme: Kunnskapen vår er alltid bestemt av det perspektivet som mennesket til enhver tid står i og forstår ut fra. Dette innebærer at kunnskapen er mangfoldig, og således også relativ. Erkjennelsen er relativ til situasjonen – subjektivisme.
2.4 Sokrates
Sokrates (470-399 f.Kr.) er kjent for sine evner ved å få til gode samtaler. Han var en alminnelig mann som gikk rundt i Athens gater og snakket med folk, særlig ungdommen. Han var opptatt av etikk og dyder som skulle føre til god oppdragelse; dannelse skulle være folkets eget verk. Han var også positiv til moralens kvaliteter (dyd = areté = viten) – som en etisk utfordring. Kunnskap er en forutsetning for å kunne føre et moralsk riktig liv. Folk må samtale, inngå i dialoger (kommunisere) – for å styrke egen erkjennelse (begrepsanalyse) – for å kunne bli gode mennesker. Sokrates jaktet på ”den menneskelige visdom”, viten om mennesket. Han ville lære menneskene å handle rett. Da måtte man først tenke logisk rett og så begrepsbestemme sine handlinger. Selverkjennelse, ”kjenn deg selv”.
Dyd og lykke faller sammen hos Sokrates: det etisk riktige og lykke. Bare det gode menneske kan være lykkelig.
Sokrates var også positiv til elitedannelse. Demokratiet bestod i for stor grad av amatører (mobb), ifølge Sokrates. Den ekte sannhetssøken er mennesket som selvstendig tenker – frimodig, utfordrer gitte sannheter, slagferdig, krevende. Søken etter: det rette (politikk), det sanne (etikk) og det skjønne (estetikk). Sokrates er også kjent for sin såkalte jordmorkunst – der metoden er å utfordre gitte sannheter, sette opp motsigelser, fremme dialog og komme fram til ny viten. Og denne kunnskap og visdom fører til handling.
Det sokratiske skjema: 1) dyd er kunnskap 2) rett kunnskap fører til rett handling 3) rett handling fører til lykke.
Sokrates ville tilbakevise sofistenes skeptisisme. Den provoserende jordmorkunsten ønsket han skulle føre til såkalt ”integrert kunnskap” hos samtalepartneren. Eksistensialisme.
2.5. Platon
Platon (427-347 f.Kr.) videreførte den sokratiske metode og ideen
om dannelse. Han var aristokrat og skrev en rekke dialoger med Sokrates i
hovedrollen. Han utformet blant annet den berømte hulelignelsen – der
han skaper og viser et skille mellom den dennesidige verden
(enkeltgjenstander, sanseerfaringen, realismen) og det hinsidige
(ideene, metafysikken, idealismen). Dette er også dualisme. All læring er en
gjenkjennelsesprosess. Denne filosofiske retningen kalles idealisme og
vi snakker om en ensidig begrepsrealisme. Ideenes verden er det høyeste man
kommer i erkjennelse: Livets mål er å realisere det godes idé – frigjort fra
det legemlige. Fornuften er en domstol, den avgjørende dømmekraft.
Platon er preskriptiv (foreskrivende). Han vil fram til dyden rettferdighet som tilhører fellesskapet: Denne oppstår når vi opplever harmoni mellom dydene: visdom, tapperhet, sindighet (måtehold) og rettferdighet – kardinaldydene.
Platon viste ingen toleranse overfor ateister (dødsstraff).
Han var brennende opptatt av statens liv. Han er kjent for sin utopi om idealstaten (en utopi) der han kombinerer idelæren med den sokratiske etikk. Hermed grunnlegges den politiske filosofi. Platon var mest opptatt av å reflektere (filosofere) over hva politikk kan og bør være. En idealstat er uten privateiendom og staten hersker ved hjelp av et oppdragelsesdiktatur (filosofkongene). Platons moralfilosofi er dialektisk og siktet inn mot rettferdighet, mens den politiske filosofi har en totalitær dragning. Platon er antidemokratisk. Alle skal finne sin plass i samfunnspyramiden (stendersamfunnet): organisert etter prinsippet arbeidsdeling – ut fra effektivitetshensyn og ”det naturlige utvalg” – hvor vi etter evner hører hjemme”. Klasser som samlet utgjør et integrert hele. Vi har ulike evner, vi er ikke alle like gode: sosial funksjonalisme (basert på dyden: evne). 1. Statsledere (fornuft, filosofi, sakkyndige) 2. Voktere (modig, krigere, tapperhet) 3. Næringsdrivende (arbeidere, begjær).
En sterk lyst hos Platon til maktbruk og inngripen.
Plutokrati – elitestat som undertrykker samfunnsborgerne. Fryktet pøblene og uvitenheten i massedemokratiet. Opprettet skolen Akademiet (388). Utdanning for kompetanse gir all makt.
2.6. Aristoteles
Aristoteles (384-322 f.Kr.) var elev hos Platon på Akademiet. Opprettet
Lykeion (335) som grunnlegger for den nye skoleretningen realismen
– alternativet til den platonske idealismen. Han gjør en vri og begrepsendring
på dualismen mellom det dennesidige og det hinsidige, og han fører skillet
mellom ide og virkelighet sammen til: én verden av form og materie. Platons
dialektikk ble utfordret av analysen hos Aristoteles. Empirikeren Aristoteles
ga rom for den sunne fornuft i større grad enn Platon, og han undersøkte
(observerte og klassifiserte) 158 statssamfunn og ble tilhenger av standpunktet
den gylne middelvei (middelklassen). Troen på dette er en dyd: man er
modig når man tar et standpunkt mellom feighet og dumdristighet. Den gylne
middelvei er også blitt kalt for et moderat demokrati – blandet
styreform: demokrati som sikrer antall og aristokrati som sikrer kvalitet.
Han tar avstand fra det ekstreme. Den store middelklassen skal ha mest
makt. Truslene mot samfunnet finnes på høyeste og laveste nivå, ifølge
Aristoteles. Staten og forfatningen er uttrykk for borgernes fellesvilje.
Politisk stabilitet – når folkemeningen komme til uttrykk.
Statlig trygghet – når styringen skjer ved hjelp av lover.
Fare for at de gode styreformene kan utarte: 1.monarkiet – kan bli til tyranni 2.aristokratisk republikk – kan bli til fåmannsstyre 3.folkestyrt republikk til pøbelvelde. Det beste: sakkyndige menn.
Moderne samfunnsteori skiller gjerne mellom form og medium. Forvandlingen fra det usannsynlige til det sannsynlige er en trinnvis oppstigning fra det ubestemte til det bestemte. Historiesynet hos Aristoteles er teleologisk – alle streber med hensikt mot det fullkomne – streben mot en verdensånd. Ikke mekanistisk (som hos Demokrit). Man blir lykkelig ved å bruke sine særegne evner.
Han er også kalt logikkens far – analytikk (oppløsningskunst). Læren om dom, slutning og bevisføring. Kontrære og kontradiktoriske motsetninger, syllogisme, deduksjon (slutte fra det allmenne til det spesielle) og induksjon (slutte fra det spesielle til det allmenne).
Sansene narrer oss ikke. Ideene er i tingene (ikke utenfor) og dermed immanente.
2.7. Retorikken
Cicero (106-43 f.Kr.) er den viktigste blant romerne som videreførte retorikken. Han forsøkte å overvinne kløften mellom filosofi og veltalenhet. Cicero holdt fast ved den uløselige sammenheng mellom sak (res) og ord (verba). Språk er identisk med viten. Retorikken er den sanne livsstil – livsanskuelse, erkjennelsesform.
De romerske stoikerne er en del av den sokratiske skole.
Et hovedpoeng her er at mennesket eksisterer innenfor den universelle lov og statsordning. Dette er tanken om naturretten: Den universelle loven gjelder til alle tider og over alt. Alle mennesker er i prinsippet like for loven. Senere kalt romerretten.
Grunnlaget for lovene er ikke noe relativt, slik enkelte sofister mente de skulle være. Det finnes nemlig en allmenngyldig rett og moral, slik både Platon og Aristoteles mente.
Men den universelle fornuften hos romerne går ut over Aristoteles og bystaten med menneskene i fellesskapet. De romerske stoikerne tok universelt medansvar som grekerne manglet.
Oppgave
Hvorfor ble det viktig for grekerne å tro på lov og likeverd?
Synes du at alle mennesker skal oppfattes og behandles likeverdig? Les om Sokrates.
Finn eksempler fra i dag der du mener noen ikke tror på likeverd. Finn begrunnelsene for troen på likhet.
Oppgave
Hvordan ble idealstaten hos Platon begrunnet som ekspertstyre?
Synes du det er rett at eksperter skal ha makta i samfunnets styrende organer? Les Platon.
Er det et problem eller en utfordring at ulike typer eksperter brukes til å styre politikken?
Finn argumenter for og imot.
Hva er det mest sentrale ved Platons lære om vår menneskelige erkjennelse?
Oppgave
Hva er den gylne middelvei?
Synes du det er rett at det beste demokratiet skal være såkalt moderat? Les Aristoteles.
Kan du se eksempler på opprør og aksjoner i dagens samfunn som bør stoppes?
Hvor går grensene for friheten hos ”demokratiets fiender”?
Hva er det mest sentrale ved erkjennelsen hos Aristoteles?
Oppgave
Hva er en sofist? Les om retorikk.
Er det noen forskjell i argumentasjonslæren – mellom å overtale og overbevise?
Oppgave
1. Hva menes med demokrati? 2. Hva mente Platon og
Aristoteles om demokrati? 3. Hva mener du om demokrati?