Har vikingtiden noen gang eksistert?
Vi “vet” alle en masse om vikingene og vikingtiden. Men hvor kommer
forestillingene våre fra? Og stemmer de i hele tatt over ens med hva forskerne
vet i dag?
|
|
Tekst Christian Keller
Dagens “medie- og turistviking” er et standardprodukt, konstruert ut fra
arkeologiske funn fra ulike århundrer og fra helt ulike deler av Norden. Det er
skapt en kunstig prototype på den “ekte” skandinav: kvinner med lang
“sagakjole” med belte, rund hals og et vevd bånd, høye og blonde menn i en
slags samekofte eller i brynje, med vide strømpebukser og en svær kappe over
skuldrene. Inkludert i “vikingpakken” er også at vikingene seiler i vikingskip
fra Vestfold, bor i trehus av dansk type eller i islandske torvhus.
Turistindustrien vet utmerket godt at vikinger selger, nærmest uansett
innpakning, og sterke og fargerike myter gir ekstra penger i kassen. Både i
Norge, i England, på Island, Grønland og Newfoundland er det bygd “Viking
villages” for turister. Der møter man til kjedsommelighet de samme husene, de
samme draktene, de samme smykkene og – av og til – de samme “vikingene”.
Men også forskere kan ha en egeninteresse av å spille på vikingmyten. Litt
“vikingproblematikk” i et forskningsprosjekt kan øke mulighetene for offentlig
eller privat finansiering.Vikingmyten representerer altså en kraftfull retorikk
med sterke symboler, og har vist seg å være anvendelig for en lang rekke
formål.
Hvem skapte vikingmyten?
Myten om vikingene og vikingtiden oppstod på 1800-tallet, da romantikken
blomstret og mange brant for å gi sitt eget land en ærerik fortid. I Levende
Historie nr.1 2003 hevder forfatteren Jan Guillou at vikingromantikken i
Sverige på 1800-tallet hang sammen med svensk nasjonalisme: Svenskene måtte
kompensere for at de hadde mistet Finland. Guillou trakk også fram den svenske
forfatteren Esaias Tegnér, som skrev Frithiofs saga, med handlingen lagt til
Sognefjorden. Boka ledet til en voldsom interesse for sagalitteratur.
I 1864 mistet Danmark Schleswig-Holstein til Tyskland. Tapet førte til at også
danskene ble svært opptatt av sin fortid, og spesielt vikingtiden.
Forkjærligheten for vikingtiden oppstod også i England og Tyskland. I 1822
skrev for eksempel sir Walter Scott romanen Piraten, fritt diktet etter
islandske sagaer. Den britiske litteraturhistorikeren Andrew Wawn har framsatt
den påstanden at vikingtiden ikke var en nordisk oppfinnelse: Under dronning
Victorias regjeringstid i England (1837–1901) begynte man å dyrke både vikinger
og skandinavisk historie og litteratur. Det bekymret britene at det tyske riket
var blitt samlet, og Englands skandinaviske arv kunne brukes som et kulturelt
motstykke til den saksiske (tyske) arven.
Litt senere spredde vikingromantikken seg også til Tyskland. I 1876 ble Richard
Wagners musikkdrama Nibelungenringen uroppført. Denne tragiske
heltefortellingen har en forløper som er atskillig eldre. I det tyske
heltediktet Niebelungen Lied, som ble nedtegnet på 1200-tallet e.Kr., er
handlingen lagt til Rhinen på 400-tallet e.Kr. Dramaet var basert på både
sagnelementer fra den nordiske sagalitteraturen og på elementer fra
folkevandringstid og middelalder. Kan dette ha vært startskuddet for den
vikingromantikken som tyske nasjonalsosialister skulle bli kjent for 50 år
senere?
Vikingtidens popularitet på 1800-tallet var altså til dels politisk begrunnet,
men vikingene hadde også stor underholdningsverdi. Det ble for eksempel holdt
“vikingselskaper”, der deltakerne dresset seg opp i fantasikostymer fra
vikingtiden.
Men på begynnelsen av 1900-tallet tok vikingromantikken en ny vending: Den var
ikke lenger bare en uskyldig selskapslek eller en flukt fra ubehagelige
politiske realiteter. Det ideologiske og politiske aspektet av denne
vikinginteressen var langt fra entydig. Det nasjonale og det nordiske kjempet
om plassen, og endte altså med at vikingene ble annektert av nasjonsbyggende
krefter utenfor Norden.
Vikingenes religion framsto på 1900-tallet også som et alternativ til
kristendommen, med en sivilisasjonskritikk som fikk sine tilhengere blant annet
i Norge. Nazistenes ny-hedendom var klart rasistisk og var preget av jødehat og
svermeri for det germanske. I ettertid kan det være fristende å betegne mange
av disse tilhengerne av åsatroen som “vikinger i brun saus”.
Romantikk og kongesagaer
Da Danmark avstod Norge til Sverige i 1814, resulterte det i norsk
selvstendighetskamp og mer bevisst fokus på norsk historie. Forhistoriske
monumenter som gravhauger og bautasteiner var takknemlige objekter for
nasjonalt innstilte kunstnere, og de “oppdaget” både norske folkedrakter,
norske stavkirker og norske kulturminner. Dette førte til opprettelse av
Foreningen til Norske Fortidsmindermækers Bevaring i 1844.
Fra 1830-tallet oppstod det i kunstneriske, litterære og vitenskapelige miljøer
i Norden en tanke om at de skandinaviske landene hadde kulturelle fellestrekk
og burde opptre samlet overfor Europa. Vikingtiden virket da som et velegnet
bindemiddel for en felles skandinavisk identitet.
I 1838–39 ga ut Jacob Aall sin oversettelse av Snorres kongesagaer fra norrønt.
Utgivelsen betydde mye for utviklingen av den norske nasjonalromantikken og
inspirerte for eksempel både Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson til å skrive
skuespill fra sagatiden.
På 1840-tallet fremmet historikerne Rudolf Keyser og Peter Andreas Munch et
spesielt norsk historiesyn; “den norske historiske skole”. De ville vise at
Norge måtte betraktes som en selvstendig stat, og man måtte derfor finne
tilbake til vår storhetstid før unionen med Danmark – altså til vikingtid og
middelalder.
I 1899 kom en praktutgave av Snorres kongesagaer, denne gang i Gustav Storms
oversettelse. Bak utgivelsen lå en bevisst tanke om å skape et bildespråk med
utgangspunkt i norsk historie, og våre fremste kunstnere ble plukket ut til
denne viktige oppgaven. Kunstnerne brukte arkeologiske funn som forbilder,
blant annet detaljer fra Gokstadfunnet, men måtte nødvendigvis ty til sin egen
fantasi når deg gjaldt for eksempel klær, innredning osv.
Praktutgaven skulle først og fremst skulle formidle Norges identitet som
selvstendig nasjon. I ettertid har det da også vist seg at disse
bildekunstnerne skapte et usedvanlig slitesterkt uttrykk for vikingtiden. Deres
tegninger har kanskje mer enn noe annet preget vår oppfatning av perioden.
Hva vet vi om vikingtiden?
Vikingtiden er den mest funnrike perioden i jernalderen, med mannsgraver som
inneholder mye våpenutstyr. Våpnene er lagd av jern, og vi ser at produksjonen
av myrmalm øker kraftig opp mot vikingtiden. Mesteparten ble nok brukt til
redskaper og skipsutstyr, men det ble også lett å skaffe jern til våpen.
Funnene synes derfor i noen grad å bekrefte sagaenes framstilling av
vikingtiden som en voldelig periode.
Men tokter til andre land, krig og krigeridealer var langt fra noe nytt. I
mange hundre år hadde unge skandinaver reist ut i Europa for å vinne rikdom,
erfaring og ære, ikke minst. I det gammelengelske diktet Beowulf fra 700-tallet
e.Kr. skildres for eksempel en helt som reiser fra et område som antakelig er
Gøtaland og til danene, for å drepe et uhyre som truer borgen deres. Deretter
vender han hjem og faller til slutt i kamp med en drage.
På 600-tallet e.Kr. hadde det skjedd en liten teknologisk revolusjon i Norden
som var en forutsetning for ekspansjonstrangen i vikingtiden: Seilet ble tatt i
bruk. Roskipet hadde nok gitt anledning til krigstokt til fremmede kyster, men
seilet åpnet helt andre muligheter for å ferdes over store distanser. Skipene
ble også betydelig forbedret og gjorde det mulig å reise både tryggere og
raskere over åpent hav.
Skriftlige kilder forteller at Island ble bosatt fra år 872 e.Kr. og Grønland
ca. hundre år senere. De fleste av bosetterne var skandinaver, mange av dem kom
fra Irland og Skotland. Men det var også keltere med, mange av dem var kvinner.
Kulturen på Island har klare keltiske innslag, selv om den er sterkt preget av
det norrøne.
Vikingenes dyktighet som sjøfarere ble tydelig da Gokstadskipet ble utgravd i
1880-årene. Funnet ga for første gang innsikt i hvordan vikingskipene hadde
sett ut. I 1893, kort tid etter det sensasjonelle funnet, seilte kaptein Magnus
Andersen en kopi av Gokstadskipet over Atlanteren, til verdensutstillingen i
Chicago.
Ferden bidro til debatten om hvem som hadde oppdaget Amerika – Leiv Eiriksson
eller Christofer Columbus. Debatten var basert utelukkende på sagamateriale.
Men nå var det bevist at det var mulig å seile over Atlanteren i et vikingskip.
I 1960-årene gjorde så Helge og Anne Stine Ingstads utgravninger av en nordisk
boplass på Newfoundland og beviste at mennesker fra Norden hadde krysset
Atlanteren.
Politisk og militært var vikingtiden både en samlingstid og en ekspansjonstid.
Høvdinger og småkonger kivet om makten, og de benyttet både krig, giftemål og
allianser for å samle større territorier. Men småriker var sårbare, og etter
hvert utviklet det seg spirer til sentralkongedømmer både i Jylland og i
Mälardalen, og etter hvert også langs vestkysten av Norge.
Samtidig utviklet handelsforbindelsene seg over hele Europa, med et nett av små
handelssteder også i Norden: Hedeby i Schleswig, Ribe og Sebbersund i Jylland,
Birka i Mälardalen, og Skiringssal på Kaupang i Tjølling ( se omtale på side
00). Utenfor Norden kunne man finne skandinaviske bosetninger både i Dublin,
York, London, Dorestad, Wolin, Novgorod og Ladoga. Handelsnettverket østover
førte varer fra fjerne land i Asia til Skandinavia, og sølvmynter fra nåværende
Irak og Iran var gangbar mynt i Norden allerede på 900-tallet e.Kr!
Til den politiske maktkampen i Norden trengtes unge menn med kamperfaring og
sølv til å betale krigerne med. Dette kan ha stimulert til en økt
“kriger-turisme” ute i det kristne Europa. Opphopning av kostbarheter i kirker
og klostre må ha virket som magneter på unge skandinaver med politiske
ambisjoner hjemme.
Mange hadde nok også støttet “feil side” og måtte livnære seg som røvere og
leiesoldater utenlands. Små grupper herjet i hvert fall som sjørøvere, og etter
hvert som gruppene ble større, drev de med både regelrett terrorvirksomhet og
erobringskrig. Vi har beretninger om vikingangrep langs hele Europas kyst og
langt inn i Middelhavet.
Vikingtiden var en ekspansjonstid der folk fra Skandinavia både handlet,
plyndret og koloniserte land utenfor Norden. Årsakene til at det ble slik, er
nok mange og ikke fullstendig forstått