Folkediktning (eventyr, sagn og folkeviser)

Perioden 1350-1500 kalles Norges nedgangstid; også innen litteraturen.

• Norge glir inn i union med Danmark og opphører å eksistere som egen stat
• 1/3-2/3 av Norges befolkning dør under Svartedauden (1349)
• det gamle norrøne skriftspråket går i oppløsning
• sagalitteraturen tar slutt
• det skrives intet utenom dokumenter og sakspapirer (diplomer)
• den eneste litteraturen var folkediktning; dvs folkeeventyr, folkeviser og sagn

Folkediktningen ble overlevert muntlig og ble først skrevet ned på 1800-tallet. Folkediktningen vandrer fra land til land, og omdiktes etter lokale forhold. Overlevering kalles tradering. Ulike fortellere påvirker stoffet og kan endre innhold.

Folkediktningen har ulike funksjoner:

· underholdning (men med en dypere mening)

· holde oppe og ta vare på kulturen i et samfunn

· oppdragelse; inneholder vedtatte moralske regler

· flukt fra hverdagen.(det overnaturlige)

· forklare uforståelig fenomener

· politisk funksjon som en del av nasjonale følelser og nasjonsbygging på 1800-tallet

Felles kjennetegn ved folkediktning:

· ukjent forfatter

· overlevd som en del av en muntlig tradisjon

· har nasjonale og internasjonale trekk(vi kan finne likheter mellom folkediktning i ulike land, både form og innhold)

· finnes i ulike varianter

· husk at vi har folkediktning i dag også.

Folkeeventyr

En regner at eventyrene har vært kjent i Europa i ca.2500 år. En vet at de fantes i Norden omkring år 1200, men de kan ha vært her mye lenger. Eventyrene var folkelige og ble ikke satt høyt på den litterære rangstigen.

Vi har flere typer folkeeventyr:

· egentlige eventyr (flere episoder)

o undereventyr (overnaturlige vesener)

o novelleeventyr (mangler overnaturlige vesener)

o legendeeventyr (religiøse motiv)

· dyreeventyr

· skjemteeventyr ( en gjør narr av personer og egenskaper)

· lygehistoriene kommer inn her (overdrivelse blir det viktigste virkemiddelet)

· erotiske eventyr kommer også inn her

Generelle kjennetegn ved folkeeventyr:

· ikke tidfestet ("Det var en gang")

· ikke stedfestet ("Østenfor sol og vestenfor måne")

· forteller ofte om overnaturlige vesener (draugen, troll, nøkken, risen)

· i norske eventyr er kongen gjerne en storbonde, kongsgården en storgard og helten gjerne en fattig husmannsgutt (Askeladden)

· fantasien får fritt spillerom (alt er mulig, en kan drømme seg bort)

· eventyr gjør ikke krav på å være sanne ("Snipp, snapp, snute så er eventyret ute")

· ender i fryd og gammen (Askeladden får kongsdatteren og halve kongeriket)

· Moral: strengt krav til rettferdighet (den onde får sin velfortjente straff, den gode/lure sin lønn)

Kjennetegn ved form:

• språket er preget av enkle setninger - helst hovedsetninger (av leddsetninger finnes helst at-, da-/når- og relative setninger)
• språket har et muntlig preg
• bruk av gjentakelser
• bruk av inversjon (ombytting:"Spis meg ikke" "Ikke vet jeg)
• skifter mellom referat og opptrinn
• tar ofte utgangspunkt i en mangelsituasjon; deretter følger en prøve der hjelpere støtter helten
• rolig start (innledningsloven)
• kun det som er nødvendig, er med (få motiver og få personer) (handlingsenhet)
• midtpunktloven (en hovedperson)
• den sceniske totallsloven (bare to i samme scene)
• motsetningsloven (når to personer opptrer samtidig, blir forskjellene ofte fremhevet; f.eks. en snill, den andre slem)
• tretallsloven (handling skjer tre ganger, tre oppgaver, tre brødre)
• loven om bakvekt (den siste i rekken er den viktigste, den yngste prinsessen er den vakreste, den siste hendelsen den viktigste)
• tvillingloven (to personer som opptrer likt, er som oftest bipersoner; helten står alene)
• hvileloven (vi får vite hvordan eventyret ender)
• handlingen er ofte en kamp mellom to motstandere
• personene er typer med få personskildringer, oftes uten navn
• opererer med en helt unntatt i dyre- og skjemteeventyrene.

Folkeviser (ballader)

Kjennetegn:

• gjerne lange, fortellende viser (ballader)
• består av selve visa pluss et omkved (stev,refreng) (gjerne både mellomsleng og ettersleng som i Olav og Kari)
• bakgrunn i riddertid (middelalderen) (mange viser kommer fra Frankrike)
• brukt under ringdanser og kjededanser
• en forsanger sang selve visa mens de dansende stemte i omkvedet
• har enderim, men ikke strenge krav til rimet (vokalsamklang som "år-sjå" i Olav og Kari)
• bokstavrim er ofte brukt
• dialog er vanlig
• bruk av parallellstrofer (gjentakelse av strofer med små varisjoner for å dvele ved hendelser og bygge opp stemning mot et høydepunkt)
• skapt av mange ukjent diktere
• ulike folkeviser
1. Naturmystiske: møte med overnaturlige makter
   -moral: -det går ille med dem som møter/har kontakt med de underjordiske
2. Legendeviser: -kristen tro, helgenfunksjon og mirakel står sentralt

-den ene utgaven av Olav og Kari er en legendevise

3. Historiske viser: -handler om historiske personer
4. Ridderviser:-stikkord: -kjærlighet,sjalusi,drap og voldtekt. Vi ser lite av Norge i dem.
5. Kjempe- og trollviser: -handler om kamp mellom menn eller mellom mann og troll. Heltene er veldig modige og kan ligne på eventyrheltene
6. Skjemteviser: -humoristiske

Vi har ca. 200 ballader i Norge, og disse finnes i varianter i Sverige og Danmark.
Kjempe- og trollvisene er de mest typisk norske.

Sagn

Kjennetegn:

• ofte en liten kjerne av sannhet (en underlig hendelse, en person som har levd)
• ofte tid- og stedfestet
• ofte knyttet til personer, bygninger, steder eller hendelser
• forteller ofte om overnaturlige vesener (troll og skrømt)
• ofte kamp mellom det onde og gode (når de gode maktene vant, ble det gjerne reist et minnesmerke; ofte en kirke)
• noen sagn forteller om og forklarer naturfenomen