Det er vanskelig å lage en oversikt over de siste tiårene av norsk litteraturhistorie. Dette skyldes flere grunner:

• mengden av litteratur er overveldende

• ulike tendenser og str¢mninger l¢per side ved side

• perioden ligger så nær i tid at det er vanskelig å se den i historisk sammenheng

OPPGJØR MED KRIGEN.

I mellomkrigstiden var det flere forfattere som advarte mot krigsfaren (Øverland, Vesaas, Duun). Etter krigen var det naturlig å stille sp¢rsmål som:

• Hvorfor ble noen nazister og noe j¢ssinger? (helt/sviker)

• Har jeg et ansvar for mine handlinger?

• Hvordan hindre en ny krig?

Blant annet disse forfattere tar opp slike problemstillinger:

• Tarjei Vesaas

• Ronald Fangen

• Sigurd Hoel

• Torborg Nedraas

• Johan Borgen

• Sigurd Evensmo

Det var ikke heltene som dominerte. Indre kvaliteter hos helten ble belyst, og man la vekt på psykologiske forutsetninger når man skulle forklare sviket.

Torborg Nedraas skriver om krigen fra kvinnesynspunkt.

FORTIDEN - DEN NÆRE FOR DEN FJERNE.

Den historiske romanen fikk en renessanse etter krigen. Kaotisk tid og tallrike konflikter skapte behov for et fast ¢yefeste, et forankringspunkt. Noen s¢kte til historien for å finne fotfeste og for å forstå sin egen tid. Blant disse kan nevnes:

• Vera Henriksen

• Ragnhild Mager¢y

• Kåre Holt

• Alfred Hauge

Noe av det mest karakteristiske ved etterkrigstiden er de kvinnelige forfatteres gjennombrudd:

• Torborg Nedraas

• Bj¢rg Vik

• Herbj¢rg Wassmo

• Ebba Haslund

• Tove Nilsen

Den politiske kampdiktning har lange tradisjoner i Norge fra Per Sivle, Arnulf Øverland og Nordahl Grieg. I 1960 og 1970 åra ble ble den et fremtredende trekk i tidsbildet:

• Jens Bj¢rneboe

• Dag Solstad

• Tor Obrestad

• Edvard Hoem

• Kjartan Fl¢gstad

• Espen Haavardsholm

Karakteristisk for Jens Bj¢rneboe er kritikk mot samfunnsinstitusjoner og mot autoriteter. Spesielt rammer dennekritikken kirke, skole, rettsvesen og fengselsvesen. Han er en tendensdikter som kan minne om Aleksander Kielland. Et annet emne som Bj¢rneboe tar opp i flere av sine b¢ker, er bestialiteten hos mennesket (Frihetens ¢yeblikk, Stillheten, Kruttårnet).

I 60-åra ble det vanlig på bygge på autentiske kilder. Bj¢rneboe brukte historiske dokument som kilder for sin fremstilling. En slik teknikk kalles dokumentarisme. Av andre forfattere som tar i bruk denne teknikken kan nevnes Kåre Holt og Thorkild Hansen: Prosessen mot Hamsun.(78)

En kritikk av dokumentarismen har vært at:

• den virker forf¢rende og farlig

• den virker tilsynelatende sann, men forfatterens tolkning trenger ikke være identisk med historisk sannhet

• denne bryter med realismen

• tingene og hendingene skal bety noe mer enn det de er i det ytre

• hvert eneste element står for noe annet (allegorisk roman) eks. Vesaas: Huset i m¢rket(45) og Fuglane(57)

• "vi" er det store emnet

• "jeg/eg"-subjekt som ellers er vanlig i lyrikk er sjelden

• kontrasten mellom "oss" og "dei"(fienden) er sentral eks. Hagerup:Aust-Våg¢y

• formen er enkel og regelfast slik folk kjente den fra nasjonal lyrikk, kampsanger og lyrisk tradisjon

• språket er enkelt og direkte

• krigslyrikerne ville noe, og de ville at de skulle forstå hva de mente

• krigslyrikerne viste til enkle motsetninger, men de var ikke redd store,abstrakte ord som "fred", "frihet" og "rettferdighet"

• mange av de yngre lyrikkerne viste til f¢lelser som ensomhet, angst og kaos i kj¢lvannet av gasskamrene eks. Vesaas:Hiroshima, Paal Brekke, Gunvor Hofmo, Tor Jonson

• Brekke f¢ler seg som både sviker,offer og b¢ddel

• Hofmo f¢ler seg sprengt bort fra menneskelig fellesskap (r¢dt og svart er fargene hennes)

• Vesaas viser hvordan freden er kj¢pt med blod

• angst for opprustning og ny krig og den store katastrofen kommer frem i Tor Jonsons dikt

Kjennetegn:

• grammatikken endevendes

• brudd med vanlig setningsbygning

• store bokstaver forkastes

• rim og rytme blir forlatt

• billedrik

• sammensatte og flimrende språklige bilder (Hofmo,Brekke)

• tekstene skal fremstille bilder av en kaotisk verden

• allusjoner brukes i stor grad (Hofmo brukte Bibelen, Brekke brukte T.S. Elliot som utviklet allusjonsteknikken)

• vanskelig språk

• språket blir oppl¢st og fjerner seg fra normalspråket (Brekke)

Modernistisk lyrikk var i mange tilfeller eksklusiv og vanskelig forståelig.Dikterne skulle ikke bare vise frem kaos. De skulle finne en sammenheng i det som tilsynelatende var meningsl¢st.

Hverdagsspråket var if¢lge modernistene tilsl¢rende og falskt.

Modernistene mente at en kaotisk hverdag krevde et nytt språk, nye ord og andre bilder. Ved å bruke språket på en ny måte, kunne en kanskje forstå mer. I praksis f¢rte dette til avstand mellom poet og folket.

Modernismens fremste talsmenn i Norge var:

• Paal Brekke

• Gunvor Hofmo

Lyrikk i tradisjonell form overlevde modernismen med Andre Bjerke, Inger Hagerup og Tor Jonsson.

Arnulf Øverland og Andre Bjerke kritiserte i sterke ordelag denne modernismen i lyrikken.

(Øverland i foredraget "Tungetale fra Parnasset")

Andre Bjerke mente at modernistene bare skrev "t¢v".

Kanskje i protest mot den noe eksklusive modernismen oppstod en nyenkel lyrikk. Av forfattere kan nevnes:

• Bj¢rn Nilsen

• Jan Erik Vold

• Olav H. Hauge.

• diktning om de små og enkle ting i tilværelsen

• en reaksjon mot komplisert og billedrik diktning

Noe nytt i forhold til 50-tallslyrikk:

• språket er direkte

• politiske hendinger i nær fortid blir koblet sammen med personlig erfaring (Georg Johannesen)

(denne tendensen kom spesielt frem fra 1965-75)

• den faktiske omverden blir brukt som stoff (Brekke,Vold,Tor Obrestad, Harald Sverdrup)

• aldri utgitt flere diktsamlinger (innkj¢psordning)

• variert diktning

• Stig Holmås, Arnljot Eggen og Tor Obrestad var sterkt prega av politisk engasjement (EF)

• Stein Mehren: "poesi er kunst og skal ikke være nyttig"

• kunsten skal vise skjulte sammenhenger i tilværelsen og oppleving av livet som et mysterium